Bragdøya 2017

Bragdøya 2017

Sønnen og meg stappet bilen full av telt, sovemadrasser og engangsbestikk og dro avgårde , hentet Joakim DJ èn til sønnen og dro avgårde..i solskinn med masse latter, spenning på hva som ville skje og masse god musikk i bilen med gode samtaler der. Vi rekker akkurat på minuttet den siste båten over til øya, og der står folk og venter på oss for å hjelpe oss å bære alt opp til der vi skal slå opp teltene..altså campen..som vi kalte det. Det ble en fantastsikt varm velkomst av folk vi møtte på stien opp til campen, og alle hadde ett smil på veien, og når vi kom til campen( 100 meter opp i «høgget» så var det laga ferdig mat av de som allerede var ankommet, og vi kunne bare sette opp teltene og sette oss til bords og spise en deilig grillmiddag før vi utforsket deler av øya etter å ha hils på alle rundt oss med varme klemmer om man ville ha det:)Det ble for overveldende for meg en kort stund og da kom tårene og heldige meg har en omtenksom sønn og han SÅ meg så han satte seg ned med meg og lot meg bare få puste og snakke bittelitt om det for det var ikke så mye mer å si enn at det hadde bygd seg opp i meg av alle følelser og de måtte ut ,samtidig så var jeg redd for at jeg skulle bli «den masete mora» som hang i skjørtene på sønnen...men det ble ikke sånn.

Det skal sies at jeg var ufattelig anspent på alle plan i forhold til alt jeg skulle oppleve og jeg hadde forberedt meg i mange uker i forkant, for dette var så skummelt ..på alle plan...for alt jeg skulle oppleve her skulle jeg oppleve for første gang..... første gang i livet.... og første gang som rusfri.... og at jeg skulle få lov til å oppleve alle disse «førstegangene» sammen med sønnen er jeg bare evig takknemlig for altså.

Det var første gang Mikael og meg skulle ha ferie sammen på 11 år...

første gang på 40 år jeg skulle feriere i telt..

første gang jeg skulle sove uten tvèn min..

første gang jeg skulle forholde meg til en haug med fremmede folk på en gang...

første gang jeg skulle være på en øy uten retrettmuligheter på natta...

Jeg møtte ei superjente som jeg klaffa utrolig godt med og vi hadde mange gode opplevelser sammen, var på stranda og snakka en hel dag og jeg var tøffing som bada i det kalde vannet..hihi vaska dassene en annen dag, var på konsert en kveld, var på kvinnemøte en kveld (som jeg gikk tidlig fra for det trigga for mye i meg akkurat da..men jeg klarte å gå fra noe..kjenne på grensene mine..og faktsikt klare å gå derfra..ja jeg har kommet langt i å kjenne på grensene mine og handle utfra det...for dette ville jeg aldri ha gjort for bare ett par mnd siden), var på speaker en kveld, spiste vaffel til frokost, var på ladestasjonen sammen, mange gode samtaler og masse herlig latter:)Lystenning ved stranda for å minnes alle vi har mista her i livet. Det var lydprøving før Mikael og Joachim skulle ha konsert og den konserten ble også helt magisk på mange ulike plan :)

Mikael, Joachim og meg gikk skulle gå en liten tur på øya og vi klarte å gå oss bort.. så vi gikk og gikk i over en time før vi fant tilbake til campen, virkelig minnesrik tur eller magisk for å bruke det ordet... dyrelivet kom tett innpå for å si det sånn... og noen av oss var redd for insekter og maur så skogstur er ikke førstevalget for «denne noen»..hihi.. jeg nevner ikke navn...hahahaha For å si det sånn..jeg og Mikael brydde oss ikke om det... men jeg nevner fortsatt ikke navn... hihi og dagen etter ble det en tur i Kristiansands gågate:) på natta kom regnet, og det ble så store mengder med regn at jeg og Joakim måtte flykte fra våres små popuptelt og inn til Mikaels litt større telt.... og jeg har ikke hatt en morsommere natt noen gang.. for vi var slitne, våte, satt på bitteliten plass inni teltet og vi fikk besøk av Frode... altså Frode var en stankelbein som surra rundt der inne og vi lagde morsomme historier om Frode..som bare var morsomt i akkurat den situasjonen.. men samma hvor høyt jeg lo så var det regnet som slo på teltet som hadde den høyeste lyden hehe

Av en eller annen årsak så ble vi enige om å dra hjem på fredag, selv om det var fine ting som skulle skje på kvelden der også... men etter at vi nesten hadde regnet helt bort på natta, sovet 2 timer, alt var vått, og usikker på været videre så pakket vi sammen, og etter en kopp kaffe så fikk jeg så dårlig samvittighet for at jeg ble den som «pushet» mest på dette... men da sa Mikael noe lurt: «At nå hadde jeg og vi så mange gode minner som vil gjøre at vi har lyst til å dra dit igjen neste år» og det hadde han jo helt rett i, og jeg fikk øvet meg på å kjenne på at jeg faktiskt har grenser i meg, og at grensene mine ble tatt på alvor...veien hjem ble også helt magisk, for Mikael og meg fikk ha den gode og lange samtalen i bilen og det er gull verdt.

Når jeg kom hjem så skjønte jeg hvorfor det var meninga at vi skulle dra for her var strømmen gått, og all mat osv var ødelagt i fryseren og kjøleskapet, men det var litt frost fortsatt i enkelte av matvarene så det hadde rent ut bare en del av vannet..ut på gulvet.. og hadde jeg vært på øya i to dager til så hadde jeg fått vannskader i gulvet her i dette 120 år gamle huset jeg bor i..så da fant jeg meninga med dette også:)

Jeg er evig takknemlig for alle minnesrike øyeblikk på disse dagene, og jeg skal skaffe meg ett bedre telt ..ett som jeg ikke blir helt kvalt inni... for vi skal dit neste år igjen ja:)

Tusen takk for minner, smil, latter, lærdom, inkludering, service, glede, tårer, utfordringer, grillmat, gode samtaler, lyttende ører og at jeg fikk lov til å bli sett .... og alt dette har skjedd uten rus...uten piller...uten noe som helst filter mot livet... alt er opplevet helt rent..helt inn i hjerterota og ingenting kan bli bedre enn nettopp det og jeg vil alltid huske dette som en stor...stor og magisk opplevelse.

Ønsker alle en superfin dag og sommer videre i kjærlighet :)

Ann Helen Nyhus sitt bilde.

Ann Helen Nyhus sitt bilde.

Endless og DJ Sneaky

Ann Helen Nyhus sitt bilde.

Teltur til Bragdøya og intervju med Norsk Ukeblad.

For en følelsesmessig tornado og bergogdalbane det har vært i det siste... i går kveld slapp heldigvis det verste stresset taket, så nå gleder jeg meg til teltur i morgen. Sønnen har vært på denne teltleiren 2 ganger før, og ville ha meg med på denne opplevelsen, og jeg har sagt jatakk til det... og det var 2 mnd siden jeg sa ja.. og har vært i følelsesmessig kaos siden det. Jeg har vært på ferie for mange år siden, og jeg husker halvparten av den ferien for resten av tiden kom i glemmeboka pga alkoholen... så dette er første ferien på mange år, og det er første rusfrie ferien jeg skal på, så her er det nok av utfordringer jeg vil møte:

Jeg skal totalt ut av trygghetssonen min på alle plan....utfordre meg selv heter det visst ...hihi

Jeg skal møte en haug av andre folk jeg ikke kjenner.... angst..angst..

Jeg skal være en uke uten Leo..altså uten sovekameraten min, og uten han jeg kan gjemme meg litt bak i vanskelige situasjoner... jeg blir naken mentalt...

Jeg skal sove uten å ha tilgang til tv som er det jeg bruker for å samle tankene når jeg har mareritt...men jeg kom på at jeg har en liten videospiller som jeg tar med og en liten strømkloss.. virker nok ikke lenge men det får holde...for først nå har det gått opp for meg at teltet er så lite at jeg må nok sove alene..selv om sønnen har teltet rett ved siden av da...

Jeg og sønnen har vært i intervju med norsk ukeblad denne uka (helt utrolig fantastiske folk..både Merete som intervjuet og Bjørg som tok bilder) som igjen gjorde mye med meg rent mentalt for selv om Mikael og meg har snakka om at vi legger fortiden bak oss og ser fremover så kommer allikevel skyldfølelsen kontra å ikke ha fått til å være mamma nok..ja den kommer opp og den har jeg slåss hardt med i det siste altså... og jeg vet at han overhodet ikke beskylder meg for noe som helst så er det mine følelser ...det er mine følelser som fanger meg en stund før jeg klarer å riste det meste av meg... og det kreves tid og bearbeidelser..(derav drømmen jeg skrev om tidligere) for nå mangler jeg 5 uker på å ha vært alkoholfri i 2 hele år og nå begynner alle de tinga jeg har tidligere rusa bort.. ja de begynner nå å komme opp igjen på en annen måte...nesten litt dypere om jeg kan si det sånn... så for å få til videre rusfrihet må jeg jobbe videre med PTSD og Pippikrafta :)

Så det er mange følelser å ta med seg på teltur, og andre ting som er nye for meg her er at :

Jeg skal for første gang være med på ett NA møte, og det vet jeg blir tøft og spennende,

Jeg har ingen steder å stikke av til annet enn å takle det som kommer på min vei....og jeg håper jeg vil føle en slags tilhørighet og at jeg kommer til å lære masse... lærdommen vet jeg ihvertfall at jeg kommer til å ta med meg..så får vi se med resten...tar en time av gangen...en dag av gangen ..

Også føler jeg meg så takknemlig som får lov til å oppleve alt dette, og ikke minst...at jeg får oppleve en hel uke sammen med sønnen og kameraten hans for de skal også opptre der:)

Så da håper jeg på bedre vær enn det er her akkurat nå... så sees vi som skal på Bragdøya i morgen.. og jeg ønsker alle fine sjeler en superfin dag, og en superfin uke med en stor klem :)

 



 

Pippi lager kardemommeby m Endless

Å ha integritet har jeg alltid lurt på hva egentlig betyr, og i dag tidlig når jeg nesten hadde våkna..de få sekundene rett før du slår opp øya .. da kom det en del tanker rundt akkurat dette...

Jeg er 54 år og nå er jeg både kreftfri og rusfri som betyr at jeg har fått muligheten til å få en ny vår i livet, og med det så øver jeg på å finne min egen identitet og integritet... for jeg er jo som alle andre...ett resultat av mitt levde liv.... og det livet har vært totalt grenseløst på alle plan, altså GRENSELØST LIV kan høres forlokkende ut om man har sin egen trygghet i bunn som jo de som har sin integritet i seg har... men har man ett grenseløst liv fordi man ikke vet om noe annet så lever man ett selvutslettende liv.. ihvertfall har jeg gjort det fra jeg var barn.

Jeg har levd i skammens tegn i alle år, fra når moren min levde sitt alkoholiserte grenseløste liv i skammen som jeg prøvde å dekke over, til jeg selv videreførte det samme alkoholiserte grenseløse liv i skammens tegn.

Fordi det innebærer så mye skam å være så grenseløs i fylla /rusa tilstand så gjorde jeg alt for å please alle rundt meg, for da så dem ikke sannheten trodde jeg...

Grensene på hvordan jeg tillot at folk..menn og kvinner...behandla meg ble helt utviska..så jeg tillot i skammens tegn alt fra hvordan folk snakka til meg på...hva de sa til meg... hva de gjorde mot meg...hvordan de tråkka på meg... til overgrep.

At JEGèt mitt ble så utvisket til slutt gjorde at jeg hadde ingen grenser for meg selv igjen og ordet integritet var totalt fraværende både i vokabulæret og i meg som menneske.

I dag tidlig...i de få sekundene du vet... da kom bilde fra jeg var 16 år, nylig vært i ett voldelig forhold, mistet barnet jeg bar på, bodde på gata, drakk tungt og tett, barnevernet var fraværende og jeg var helt alene....fosterforeldrene ville ha noe med meg å gjøre...og jeg fant «alkisgutta» i Elverum og begynte å vanke med dem. En dag ..hvor vi satt og drakk..så sa Dan: «jeg har fått tak i noe amfetamin Ann Helen...vil du ha?» Også sa han : «Jeg håper du sier nei».. Og det gjorde jeg ...Jeg sa neitakk.. og dette er ett bilde som dukker ofte opp i hodet mitt... for kanskje hadde jeg allikevel littegrann integritet i meg akkurat i det sekundet jeg sa nei?... jeg satt med flaska i hånda og piller i andre hånda...og kunne like gjerne sagt ja til enda mer... men jeg sa nei.... i etterkant så har jeg tenkt at jeg fikk den gangen hjelp av større krefter... at skytsengelen min hjalp meg... for hvor ellers skulle den styrken komme fra.. til å si nei takk ... akkurat i det sekundet... det sekundet som var livsviktig....altså LIVSAVGJØRENDE sekund og valg.... Jeg skjønner at jeg også har den krafta og styrken i min egen ryggmarg... og det er det ene sekundet jeg har hentet opp gang på gang når jeg har tenkt på dette med både identitet og integritet...

I min grenseløse verden så har jeg alltid vært imponert over de som tar valg for seg selv... som klarer å begynne en setning med: Jeg liker å..... eller ...Jeg velger å ..... eller ..neitakk det er ikke bra for meg..... eller jatakk det vil jeg... jatakk jeg vil ha kaffe og ikke te i dag... eller... Jeg vil ikke la meg bli behandla slik..... eller... Jeg vil ikke at andre skal snakke til meg på den måten....

I min nye verden hvor jeg har fått en ny vår så øver jeg på å hente frem igjen det sekundet... og la det sekundet bli ett minutt... ett kvarter... en time...en dag...en uke..egentlig bli integrert i meg så min identitet kan være «hun som klarer å sette grenser for seg selv, hun som vet hva hun vil ha av kaffe eller te...hun som velger selv hva hun vil ha i livet sitt, som ikke lar seg bli behandlet på en stygg måte..Hun dama som satt i skammens hule i 40 år og som gikk ut av den og reiste seg opp på to ben..med hjertet i behold......Hun dama der...ja hun øver jeg meg på å bli... så derfor øver jeg nå å leve som Pippi med kardemommebyloven i hånda:

Man skal ikke plage andre,

man skal være grei og snill,

og forøvrig kan man gjøre hva man vil.

 

Etter at jeg stakk hodet ut av den skammens hule så fikk jeg plutselig en telefon av Michel Mateos som spurte ..egentlig ett spørsmål uten annet svar enn ja...han spurte om jeg ville være med å hedre Rita Nilsen på hennes jubileum... fra scenekanten med ett stort intervju foran masse mennesker... altså... jeg hadde vært så mange år inne i den hula mi... alene...skamfull... grenseløs... identitetsløs... og der kommer han med ett spørsmål som innebærer at jeg er sett...jeg er sett som ett menneske...ikke noe annet... ett menneske og han trodde på at dette ville jeg klare.. dette skulle bli såå bra... han rett og slett gav meg og livet en sjans ved å tro på meg.... jeg ville bare dele dette avgjørende øyeblikket..der han spør og jaggu sier jeg ja til dette.. jeg sier ja til meg selv.. ja til å bli sett... og Michel aner ikke hva den lille telefonsamtalen har betydd for meg... men om han leser dette så vet han det... og takknemligheten min er grenseløs og det er en god ting å være grenseløs på <3

Her er link til konserten sønnen Endless holdt i forbindelse av åpningen av erlikkaffe i Akersgt 32 .

https://www.facebook.com/ann.nyhus/videos/10154689406097283/

 

 

ERLIKKAFFE ERLIKOSLO Endless Paperboys Petter Uteligger

Jeg var så heldig at jeg fikk være med å innvie den nye kafeen i byen.. i Akersgt... =KAFFE  kan du se etter neste gang du vil ha en kopp når du er i byen:)

Her er litt bilder og videoen av konserten med Endless... og videoen med Vinni ble borte på tlf min beklageligvis... kos deg<3

 

Ann Helen Nyhus sitt bilde.

 

https://www.facebook.com/ann.nyhus/videos/10154689406097283/

 

Ann Helen Nyhus sitt bilde.

Johanna Engen sitt bilde.

Endless sitt bilde.

Petter Uteligger gir en sjans...

Vil ønske dere en superfin dag og kanskje sees vi i Akersgata på konsert med Mikael Nyhus Endless og Vinni, Paperboys :)??? kl 18 i kveld <3 Petter Nyquist er en engel og ildsjel som åpner ny kafé som heter =kaffe som blir kaffe med mening og åpnes for drift i morgen tidlig.Jeg er så imponert over Petters uselviskhet, hans store hjerte, og en ting er at han "jobber" direkte med folk han møter, men det er ringvirkningene utover som ikke synes sånn i daglige verden men som betyr så uendelig mye for alle folk..og jeg mener ALLE folk, fordi han gir folk en sjans til å ta en titt på sitt eget hjerte, han gir folk en sjans til å gå ut av sin egen trygghetssone, han gir folk en sjans til å finne tilbake til sitt lune,varme og aksepterende rom i hjertet sitt, han gir politikerne en sjans til å se hva som er utenfor dems egen dør, han gir politikerene en sjans til å gjøre noe med dette, han gir folk en sjans til å finne sin egen varme og kjærlighet , han gir folk en sjans... en sjans...en sjans......<3 Stor og varm klem i dagen:)



 

Fra sorg til frihet

Fra sorg til frihet ......
I går var jeg så sinna på avhengigheten min, og jeg kaller den min for det er jeg som må leve med den, altså jeg var rett og slett forbanna og i går var en dag jeg veldig lett kunne sprukket om jeg ikke var så bevisst på hva som skjedde... for følelsene er så sterke og infløkte at det er ikke så lett å finne ut av hva det er som egentlig kommer opp..... Jeg var forbanna ...jeg var trist ...jeg var lei meg...jeg var alene...jeg følte meg ensom.... og jeg var fanget av mine følelser så jeg ikke klarte helt å tenke andre tanker som kunne gitt meg andre føleser... en stund.
For en tid tilbake leste jeg at det var vglista på rådhusplassen i går og jeg hadde bestemt meg for at det ville jeg gå på... bare fordi det var en event, og husket ikke hvordan det var sist gang jeg dro til byen når det var ett så stort event.... og i hele går gikk jeg med de samme tankene på at jeg ville dit, men turde ikke... også ville jeg «manne» meg opp og finne motet til å gjøre det..bare fordi det var ett event jeg ville være med på..uten å tenke på hva som skjer med meg i en sånn mengde med mennesker...
Og jeg var forbanna på meg selv fordi om jeg ikke hadde bestemt meg for at jeg ikke skal ruse meg mer så hadde jeg fått til å dra dit... for da hadde jeg drukket først, tatt ei pille eller to og tatt med meg vin i veska for da hadde jeg hatt MOT på flaske.....
At jeg har tatt denne avgjørelsen gjorde at alle sorgreaksjonene kom tilbake, sorgreaksjonene på tapet av rusen og avhengigheten...
tapet av fluktmuligheter...
tap av frihetsfølelsen..
tap av belønningen...
tap av filteret og grenseløsheten rusen gir...
og jeg følte meg så utrolig sinna denne gangen... tristessen holdt seg unna...jeg var sinna... så sinna at det gjorde vondt inni beina mine og jeg ønsket å sparke til noen...
Så klarte jeg å ta med bikkja på tur og vi gikk til vannet og jeg fikk avkjølt ham, og jeg selv vassa.. og det kalde vannet vaska vekk litt av fangenskapet tankene hadde gitt meg... og jeg «kom på» at jeg har jo boka som Rita Nilsen har skrivi ..og når jeg kom hjem så satte jeg meg ned og fant akkurat disse ordene om at det er helt vanlig å føle denne sorgen når man går på veien mot friheten... for helt typisk tankegang i denne fasen er også : Jeg er ikke verdt noe.....Jeg fortjener ikke ett godt liv.... og dette er tanker som er så nedgravd i meg at det fort blir en sannhet igjen når jeg begynner å kjenne på de følelsene igjen... og jeg har ikke lest hele boka hennes for det er en bok jeg må lese i puljer så jeg slo vilkårlig opp på en side hvor ordet GLEDE var omtalt og der står det: « Du fortjener hver eneste gode dag på veien til ditt nye liv» og at om jeg ønsker å hjelpe andre som fremdeles lider under rusmiddelmisbruk eller annen avhengighet , så akl jeg tenke at det er ihvertfall ikke noe jeg kan gjøre for andre om jeg selv fortsetter å ruse meg.. det er først når jeg selv har reist meg og begynt å gå, at jeg kan ha håp om å få følgere.....og at det er rett og slett en sjokkartet opplevelse å slippe gleden til inn i livet mitt.... så når jeg leste dette så falt ting på plass og jeg kunne gi slipp på den verste sinnafølelsen, finne frem følelsen av at jeg ER VERDT NOE og at jeg skal fortsette min vei mot GLEDEN OG FRIHETEN for å kunne gi videre ...ett smil...en glede .... en stsøtte...
Så jeg dro ikke på vglista for jeg kom også på at sist gang som jeg overkjørte mine egne følelser så ble jeg stående midt i Oslo..totalt deorientert..euforisk...mistet grepet..angsten gjorde at jeg slutta å puste... og kunne like gjerne visne..for beina mine bar meg ikke... men heldigvis den gangen kom sønnen og redda meg.... men i går slapp jeg å gjennomgå denne vannvittige følelsen igjen..og jeg kan fortsette å telle mine rusfrie dager i dag:
814 røykfrie
665 alkoholfrie
596 sobrilfrie
366 antidepressivfrie..

Og jeg sov til kl 10 i dag for jeg var helt utslitt i går kveld av alle følelser og tanker som regjerte i meg.. og i dag er en ny dag og jeg takker Rita Nilsen for boka som gav meg ordene jeg trengte her jeg satt alene for hun snakket liksom til meg gjennom boka....
så jeg skal heretter øve meg mer på små eventer å gå på for jeg ønsker i mitt nye liv å oppleve ting av ulike slag..kanskje jeg tør å dra på ferie også...hehe...man vet aldri hvor PIPPIMOTET dukker opp ... for jeg har bytta ut alkoholmotet med Pippimotet men noen ganger gjemmer Pippi seg litt bort... hihi også ønsker jeg alle en superfin dag med gode tanker.... 
VI ER ALLE BRA NOK:)





 

Det er ett jag..ett sug...ett jag etter noe...

Det er ett jag...ett sug...ett jag etter noe...

for å få meg til å lande inni meg selv,

for å finne tyngden inne i meg selv,

for å finne tryggheten inni meg selv

for å finne stabiliteten uten uro inni meg selv,

for å fylle tomrommet inne i meg selv,

for å puste kraftløst inni meg selv,

for å fylle tomrommene i hjernebanene inni meg selv,

 

Det er ett Jag...ett sug...ett jag etter noe....

som gir meg smilet...

som gir meg latteren....

som gir meg de lette tanker,

som gir meg følelsen av å leve,

som gir meg følelsen av å bety noe,

som gir meg frihetsfølelsen,

som gir meg friheten,

som gir meg motet til å se folk i øya,

som gir meg motet til å se meg selv i øya,

som gir meg motet til å være fri nok til å leve.

 

Det er ett jag...ett sug...ett jag etter noe...

som er en tanke jeg skal vokte ved tankens port,

som er en tanke på noe utenforliggende tilfredsstillelse,

som er en tanke som er gammel og nå utskiftbar,

som er en tanke som åpner for de mørke og energitapende tankene,

som er en tanke som må vike for nye tanker,

tanker som er håpefulle,

tanker som er lyse,

tanker som gir livgivende energi,

tanker som er høye som hus og store som fjell,

tanker som gir troen på meg selv,

tanker som tenkes helt selv....i frihet for å finne gleden.

 

Og da skal jeg telle en dag til på min ferd i ett nytt liv som da blir 659 alkoholfrie dager.

 

Copyright Ann Helen Nyhus

 

Så vil jeg vise litt gammalt og litt nytt av det jeg lager:)


























 

Ønsker alle en fin dag i sola <3



 

 

Å BLI SETT som menneske

I går var jeg på tirsdagsklubben og det var siste dag med hverdagslykkekurs i regi av livsfrisksentralen..og dette har vært en fin reise i bevisstgjøring på ord som : aktivitetet , å gi, takknemlighet, oppmerksomhet og å knytte bånd. Ordene er jo ikke nye men det er bevisstgjøringa her som har vært viktigst for meg.. for det er så fort gjort å glemme sånne ting som å ta vare på seg selv..som er helt grunnleggende for å kunne gi videre.

Min kjære Hilde skal slutte... hun er den ene av de som jobber med klubben,..hun går tilbake til full stilling som hjemmesykepleier... og klubben vår vil merke det ja.... Hun er den som kommer mot deg med verdens største smil og ønsker deg velkommen inn....ser deg...spør hvordan det går og bruker tiden på å høre svaret.... fra alle... hun er like sjelevakker eller hjertevakker mot alle på sin vei.... og hun har betydd helt spesielt for meg.

I begynnelsen ...når jeg «ble dratt med» av Nina (ei anna fra Nesodden som var under behandling samtidig med meg) til klubben mens jeg var under cellegiftbehandling... så var det også rett etter at jeg hadde sluttet å drikke...så jeg var bare en stor haug med angst og redsel for nye folk, redsel for nye steder, redsel for verden generelt, og ikke minst... jeg hadde minimalt med nettverk igjen....og Mikael var på rehabilitering så min verden var liten og skummel og veldig veldig veldig NY. Jeg hadde fått en ny sjans...men jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med denne sjansen..hvordan jeg skulle håndtere ett liv som jeg hadde fått mulighet til å leve... hva ville det si....å leve...Å LEVE... og ikke bare OVERLEVE.... og hvordan skulle jeg gå denne veien da....? Hilde «fanget» meg akkurat nok til at jeg kunne se litt hva alt dette innebar... hun møtte meg med ett smil og genuint interesse for meg som menneske.. tenk det da... at jeg ble sett på som ett spennende, fargerikt og intressant menneske som hun sa senere.... og Hilde ringte meg noen dager senere for å høre hvordan det gikk med meg... wow.. hun ringte meg.. jeg var ikke til bry.... tenk det da..JEG VAR IKKE TIL BRY... også skjønte hun angsten min..hun skjønte redselen min... så flere tirsdager etter det så ringte hun meg for å spørre om det ville være bedre for meg om hun hentet meg... og det var så trygt og godt så da kom jeg meg dit den gangen også.. også lagde hun en avtale med meg om at hun skulle ringe meg en gang i uka.. tenk det da... ringe meg en gang i uka..sånn at jeg fikk lov til å kjenne på en viss stabilitet og trygghet i det at hun var der for meg om det var noe...så samtalene våres vekslet mellom de dypeste temaer til hvordan jeg ble på håret når det vokste ut igjen... hehe

Og ett par ganger så kom hun til meg for å gå en liten tur med meg og Leo sånn atjeg kom meg ut..for fy katta så dårlig jeg var til tiden... men jeg hadde ingen å si det til..sånn egentlig... for jeg ville så gjerne vise utad at jeg var kjempefrisk... men Hilde gjennomskua meg.... hun hørte og så hvor dårlig jeg faktsikt var... og snakka med meg om det så jeg ble tatt skikkelig på alvor... og jeg tillot henne å se meg... for det var på denne tiden at Pippikraften kom i huset mitt.. jeg turde å bli sett.. jeg turde å gjøre ting jeg ikke hadde gjort før.... som å bli med på mitt første julebord uten å drikke... selv om angsten var så stor etterhvert at jeg måtte gå hjem midt i middagen så hadde jeg turd det.... og Hilde snakka litt med meg før jeg dro for å roe meg bittelitt... men når jeg kom hjem så gikk proppen ut og jeg hulkegråt..og var allikevel superstolt av at jeg faktsikt hadde klart å gå dit... jeg hadde vært der... edru... og jeg fortsatte å være EDRU hele kvelden så jeg kunne fortsette å telle mine alkoholfrie dager.

Hilde har lovt meg at hun skal holde kontakt med meg videre nå selv om hun slutter.... det var en liten periode i fjor som hun tenkte at nå går det bra med Ann Helen så nå trenger jeg ikke å ringe henne på en stund.... og da var det som om jeg ble sluppet løs i løse luften og tenkte at gamle mønstre skulle forfølge meg inn i det nye livet også... at folk bare forsvant fra meg..... men det skulle ikke bli sånn.. hun forsvant ikke... og hun er her fortsatt for meg...og jeg er evig takknemlig , også fordi hun er min kanal inn til den friske kreftfrie og alkoholfrie verden som fortsatt er ny selv om det er gått 1 1/2 år, så har jeg så mye å lære og selv om jeg er ei gammal røyhihi så trenger også jeg tryggheten i bunnen for å lære...for å tørre å finne motet.....til å fortsette å ta gode valg for å kunne leve ett godt liv...(tenk at jeg har 655 alkoholfrie dager i dag)

Tusen takk kjære fine vakre Hilde for at du har vært der for meg og at du fortsetter å være her for meg.



 

TAKKNEMLIGHET

I dag ble jeg inspirert til å skrive om TAKKNEMLIGHET :) Takknemlighet i hverdagen er noe man må lære seg å være, akkurat som man må lære seg alt mulig annet, og det sies at for å forandre en vane / tanke/ prinsipp i livet så tar det tre uker:)

Takknemlighet er HJERTETS HUKOMMELSE :)

Å være takknemlig gir:

-økt tilfredshet,

-økt fornøydhet,

-økt forhåpningsfullhet,

og dette igjen fører til at man fokuserer mer på indre og ytre overflod , istedetfor på det som man mangler i livet, og dette igjen fører til at drømmene omformes til virkelighet:) ( Hvordan kan jeg skrive om overflod som har uførestrygd og gjeldssanering tenker du... )

Å skrive dagbok med alt man er takknemlig for kan ta for lang tid kanskje, eller å huske på at man faktisk skal skrive det, eller si det som en slags bønn kan også føles som at det tar litt tid, så i travle dager så sier jeg bare ett enkelt TAKK :) Og nå som jeg ikke bruker hver morgen på å være fyllesyk så bruker jeg tre sekunder på morgenen før jeg slår opp øya på å takke for at jeg får være i livet, at jeg har kjærlighet rundt meg, at jeg har en varm dyne, at Leo snorker, at jeg har en datamaskin å skrive på... ja jeg kunne skrivi i det uendelig på alt jeg er takknemlig for, men noen morgener har jeg hverken tid eller ork til å takke for alt mulig, så da tenker jeg bare en TAKK, og dagen begynner:) Også har jeg blitt mye mer bevisst på å takke folk rundt meg, om det er å takke for taxituren eller takke ekspeditøren i butikken for hjelpen for det er faktisk ingenting som er en selvfølge her i livet.



Bildet er fra når kronprinsparet besøkte Retretten.

Så da vil jeg takke deg som leste dette og ønske deg en kjempefin dag :)

Kreftforeningen og alkohol .

Føler meg heldig som får mulighet til å være med på kurs og være i sosiale sammenhenger, og det er Pippikrafta som hjelper meg der, og en hel del andre krefter, som at jeg får positive tilbakemeldinger på at jeg er ett positivt tilskudd til gruppa (kreftgruppa jeg går i på tirsdager) og det gjør at det er godt å være med der, og jeg er sikker på at vi har beste gruppa i landet og med de fineste folka ! De som driver denne gruppa foruten oss som er brukere av gruppa er Christin og Hilde og de gjør alt de kan for at vi skal ha det bra, så innimellom trekker de inn andre ekspertiser på ulike områder. Kommunen tilbyr hverdagslykkekurs i regi av livsfrisksentralen , og da har snille Christin og Hilde ordna så vi i gruppa har fått mulighet til å være med på dette kurset for å øke bevisstheten rundt tankens kraft kontra det positive, så nå sist hadde vi om oppmerksomhet i hverdagen...oppmerksomhet på de små tinga, nyte verden akkurat her og nå...høres jo veldig lett ut, og det er sååå vanskelig og derfor er det så fint å bli enda mer bevisst på det..og hun ene på kurset kunne dele med oss andre at når hun gikk tur så sang hun inni seg......at når hun var hjemme så satte hun på musikk og danset rundt ... og det er Pippikrafta..at hun gjør det som gir henne glede, trenger ikke trene fitness for å få trening og at hun gjør det utfra sine egne forutsetninger, og dette er viktig for meg å huske på når jeg ikke får til alt det jeg har lyst til å få til når jeg sammenligner meg med andre..så nå skal øvelsen gå på å sammenligne meg med meg selv. Og jeg kunne dele at jeg søker hver dag etter noe jeg kan le av... og at jeg er heldig som har Leo som jeg kan smile til hver dag, for det gjør noe med hormonene i hjernen når man smiler eller ler, jeg kunne dele at jeg alltid søker etter å se og finne ulike dyr og blomster når jeg går tur..alt fra små biller til naboens blomster eller hakkespetten. På tirsdag hadde vi i gruppa besøk av en klinisk ernæringsfysiolog som svarte på en haug med spørsmål, og som også hadde med seg en annen ernæringsfysiolog som også vil bli en del av teamet våres så vi kan kontakte ham om det er noe vi lurer på kontra kosthold etc, og det aller beste for meg personlig er athan også jobber med rus og psykiatri... og dette er akkurat det jeg trenger... for alt med mat henger så veldig sammen med rus for meg... det skjer noe i hue når jeg har spist litt for mye..da går jeg til det samme sted i hue som når jeg drakk...og jeg bare ville ha mer... så jeg trenger virkelig å kjenne igjen og å være / bli enda mer bevisst på hva som skjer ..sånn kunnskapsmessig... og nå får jeg endelig mulighet til å få denne kunnskapen ..så jeg får muligheten til en samtale med ham etterhvert. For en gave ... og jeg er så utrolig takknemlig for gruppa, for kurset og for denne unike muligheten.

Så med takknemlighet i hjertet skal jeg ut på tur og titte etter smådyra..kanskje jeg finner en maur i dag...hehe og jeg skal feire med den at jeg har i dag:

789 røykfrie dager

638 alkoholfrie dager

568 sobrilfrie dager

347 antidepressiva frie dager

 

Og med enda større takknemlighet vil jeg feire at det stadig er folk som sliter som tar kontakt med meg og sier de har lagt seg inn pga meg...at fordi jeg har vært åpen så har de funnet håpet og motivasjonen til å bli rusfrie...og det varmer hjertet mitt så uendelig.

 

Også må jeg dele med dere at jeg skal gjøre ett Pippistunt i sommer: Jeg er bedt på telt-tur med sønnen... til Bragdøya, og det har jeg ikke gjort før så det kan jeg helt sikkert...hehe... har grua meg veldig for dette altså... så derfor må jeg hente Pippikrafta på dette... men jeg trenger jo alt mulig til dette... telt, liggeunderlag, stormkjøkken, lommelykt, madrass, ja i det hele tatt...så nå skal jeg ut og jakte på dette.....:)Noen som har tips på hvor jeg kan få tak i dette for en billig penge kanskje..?Også er jeg enda heldigere som har søstra mi til å passe på Leo de dagene for da vet ejg at gamlegubben min får det godt:)

 

Ønsker alle en fin dag :)



 

Gratulerer med 17.mai-dagen


 

Sorg over rusen....

Rydder i perlene mine og hører på siste konserten av Leonard Cohen  på tv, og tårene triller sakte og rolig... sårt og åpent... Hallelujah synger han, og jeg kjenner at verden er rar... har ikke andre ord akkurat nå... den er rar... forandret... jeg har så lyst til å gi slipp...gi faen i verden...finne flaska og gjemme meg... tårene er de samme, tankene ligner men de er blitt rare... for akkurat nå så tør jeg ikke finne flaska...jeg TØR ikke drikke.... for jeg aner ikke konsekvensene av det... jeg aner ikke hva som skjer om jeg gjør det... Jeg visste alt om dette før... jeg visste hvordan jeg ble, visste hva som skjedde, visste hvordan rusen ble, visste hvordan jeg hadde det dagen etter, visste hva hver slurk gjorde med meg... men nå vet jeg ikke, så akkurat nå så tør jeg ikke finne flaska, tør ikke prøve å ta den slurken, tør ikke å sjekke ut hva konsekvensene blir, tør ikke ...tør ikke...tør ikke... og plutselig kommer sorgen over at jeg ikke har den muligheten akkurat nå... kjærlighetssorg kalles det... som en gammal eks banker på døra..og jeg kjenner alle de gode følelsene i ett bluss...inntil minnene kommer og forteller at dette er ikke lurt...ikke slipp ham inn.. si nei takk..med tårer som viser sorgen, og jeg lukker døra med styrken min...med håpet om at jeg er sterkere uten...jeg har det bedre uten... men det smerter, det gjør vondt, det er sårt, det er sårt, må finne motet til å stå i savnet, stå i sorgen, stå i kjærlighetssorgen over avhengigheten, vondt, sårt, smertefullt, følelsene er kjente men rare..har ikke andre ord, verden har forandret seg, den har lengre vei til rusen, og jeg sørger.......dypt og rent....

Frykt og kjærlighet

Jeg beklager, men jeg må stryke deg fra vennelista mi...for alle dine innlegg for tiden dreier seg om frykt. Jeg har tatt ett standpunkt og det er att jeg vil leve i kjærlighet, omgi meg med kjærlige folk, omgi meg med folk som ser det gode i andre og som vil bygge på det, omgi meg med folk som vil at kjærligheten skal være drivkraften i livet og ikke frykten for helvete. For det er nettopp dette du hele tiden skriver om... om at om man ikke er frelst så kommer man til Helvete... og jeg har lest en del av innleggene, men må nå hoppe over det... jeg klarer ikke å lese mer av det som er i fryktens tegn med at djevelen skal ta meg, at jeg skal brenne i helvete osv fordi jeg ikke er frelst... JEG VIL IKKE LEVE I FRYKT, JEG VIL LEVE I KJÆRLIGHETENS TEGN, og hver gang jeg ser ett av innlegga dine så starter de med at jeg skal frykte..frykte ..frykte.... og jeg vet ..utfra hva du har skrivi til andre ..så vil du tenke nå...»jaja..da velger du selv å komme til helvete når du ikke vil frelses»....

Jeg har virkelig ikke noe imot kristendommen, men jeg har imot hvordan det blir utøvet av enkelte..

Jeg har virkelig ikke noe imot religioner, men jeg har imot hvordan det blir utøvet av enkelte...

Jeg har virkelig ikke noe imot politikk, men jeg har imot hvordan det blir utøvet av enkelte...

Jeg har ikke noe imot at andre har andre tanker og tro enn meg....være seg religioner , innvandrere/flyktninger eller klasseskille i samfunnet.... men jeg har jævlig mye imot hvordan det blir utøvet...altså jeg fordømmer HANDLINGENE som kommer fra kunnskapsløshet, fra frykt for nye ting, fra frykt for helvete i bibelen eller andre religiøse bøker for å kalle det det, ... og fra ett stort kontrollbehov fra enkelte...

Jeg vil ikke ha folk rundt meg som lever etter å skape frykt og negativitet, som slår, sparker og spytter på folk som ligger nede, jeg vil ikke ha folk rundt meg som bruker frykt for å kunne ha kontroll på meg og min tro, jeg vil ikke ha folk rundt meg som ikke vil meg og mine godt.

Jeg vil som sagt leve i kjærlighet, og med det så mener jeg at jeg vil leve med folk som vil utøve omsorg, utøve smilet, utøve en utstrakt hånd, utøve gleden ...og ikke frykten.... som vil veilede andre med omtanke og ikke frykt.... utøver en uselviskhet og som kan bruke makta si til å fremelske andre og ville andre i godhetens tegn...og ikke i fryktens tegn.

Og alle kan skrive akkurat hva de vil på facebook, og alle kan velge sine verdier i livet, og alle kan velge vennelista si men akkurat deg ser jg meg nødt til å fjerne deg fra lista mi så jeg slipper å føle meg truet av din frykt for helvete....for dine innlegg har en tendens til å legge seg øverst slik at jeg blir sittende å lese...så for å ta vare på meg selv så må jeg velge deg bort i kjærlighetens navn.

Pille - frihet

Føler meg så takknemlig når jeg får mail på at pga meg så har de slutta med piller, eller redusert pillebruken, og da blir jeg så glad og husker på viktigheten av at jeg fortsetter å skrive åpent ut for å videreføre håpet jeg selv fikk når jeg trengte det som mest av Rita Nilsen for mange år siden, og selv om det tok mange år før jeg klarte det..så bar hun håpet der jeg ikke klarte å bære det selv... og i dag kan jeg bære håpet for andre og det er så godt så i dag kan jeg telle 616 alkoholfrie dager, 546 sobrilfrie dager og 325 antidepressivafrie dager:) Ønsker alle en fin dag i sola:)

JEG VIL IKKE BLI TANNLØS

Det er mye å rydde opp etter at man har vært aktiv alkoholliker i 39 år, bl.annet tennene... og det er ikke til å stikke under en stol at jeg har vært sløv med tannpussen på kveldene når jeg drakk, og det er sånne ting jeg må rydde opp i nå. Jeg har vært til «nesten alle» kontrollene jeg har blitt kalt inn til av tannlegen, men det har ikke vært nok til å holde ting i sjakk. Tannkjøttsykdommen fikk blomstre litt fritt før jeg tok tak i det for 1 år siden, og da sendte min snille tannlegen meg til tannlegehøyskolen for å få det litt billigere, og har siden det jevnlig vært der for å rense tannkjøtthalsene. For 5 år siden begynte jeg på behandlingene men da fulgte jeg ikke opp selv så det var nytteløst, men nå er verden annerledes så i dag skal jeg rense hele munnen...alle tennene...på en gang...auauau....

JEG VIL IKKE BLI TANNLØS.

Det er så mye styr med å gå til tannlegen, men det går greit nå som jeg er åpen om situasjonen min... jeg må si ifra ..noe som det første jeg gjør...at jeg kan ikke bli lagt for langt bak i stolen for da får jeg panikk pga avergrepene jeg har vært utsatt for,.... jeg må si ifra om at jeg tåler ikke å få spruta saltvannet inn i munnen, for det setter meg tilbake til de seksuelle overgrepene jeg har overlevd, ..jeg må få mulighet til å spytte mange ganger så spyttet iklke samler seg bak i halsen for det gir panikk og bildene i hodet kommer som flashbacks... Jeg må også si at selv om disse hensynene taes...så om jeg gråter så er det ikke så farlig, det er bare bilder i hodet som kommer og som gir meg ulike følelser men som jeg takler nok til å fortsette å sitte i stolen, men at jeg reagerer med tårer innimellom.

Så om du har det som meg... skriv ut dette arket... og lever det til tannlegen din om du ikke helt får til å snakke om det...også sier du at det er sånn du har det også... og jeg garanterer deg at du vil bli behandlet så godt som det lar seg gjøre i en tannlegestol:)

Ønsker alle en fin dag med gode tanker, og jeg skal til søstra mi etterpå å drikke kaffe så da har jeg noe positivt å se frem til:) stor klem 

Jeg er ikke ett vrak !

Har lyst til å oppklare en misforståelse og med det gir jeg en klar beskjed ut: Jeg er ikke ett vrak..... jeg ligger ikke nede... og det er heller ikke synd på meg.... Jeg er mange ting her i livet, men ikke ett vrak osv. Jeg er sterk som faen og har hjertet med min omsorg, kjærlighet og empati i orden. Selv det sterkeste treet kan bli blåst overende av en kraftig vindkast og med god hjelp kan det reises igjen . Misforståelsen er at enkelte tror at jeg blir liggende om jeg snubler litt innimellom i livet, men der tar de drabelig feil, for jeg reiser meg alltid igjen, og denne gang med hjelp fra verdens fineste sjeler som viste omsorg og empati for meg og som ville meg godt.....men det er alltid noen som vil sparke de som akkurat har snubla litt..... og det er de det er synd på...ikke meg... for de som sparker vil andre ta avstand fra..og de står bare på ett ben mens de sparker med det andre og står i fare for å snuble selv og da er det ingen som vil hjelpe. Jeg er ikke ute etter å omvende de som står der på ett ben og sparker., for det er deres valg....men jeg vil sende de kjærlighet mens jeg går på mine to bein etter at jeg har reist meg.

Ønsker alle en fin dag med en varm klem i kjærlighet:)

Hvordan leve av lite? Gjeldsordning

Tenker at nå som jeg har betalt regningene og husleia så sitter jeg igjen med 950,- som skal vare en hel måned... noen som har noen tips på hvordan jeg skal få det til??? åja..også må jeg kjøpe reisekort av de penga.. jaja..resignerer..har lyst til å gi opp hele gjeldssaneringa....men jeg vet ikke hva som skjer da....jaja regningene er ihvertfall betalt, og sola skinner...

Grensesetting

Det er godt å kunne gå på miniantakurs på Retretten, og dette er noe alle både pårørende/medavhengige og avhengige skulle hatt mulighet til å fått med seg, for en ting er at man får ett dypdykk i seg selv, men man får også utrolig mye kunnskap om avhengighetens edderkoppnett som fanger så mange rundt, og på hvordan sykdommen arter seg... jeg selv lærer mye nytt.. selv om jeg har gått dette kurset før, så har jeg også forandra meg ettersom jeg blir mer og mer edru alkoholliker og jeg tilegner meg kunnskapen på en ny måte, og det kommer også endel ny kunnskap underveis:) sist gikk vi igjennom temaet følelser, og med det skjønte jeg hvorfor jeg er en pleaser...altså hvorfor vil jeg at alle skal like meg.... og jeg har ikke skjønt rekkevidden av det før... men hele livet mitt er basert på å kunne overleve med hjelp fra andre, så jeg har lært meg at selv om jeg blir slått helseløs så trenger jeg å godta det ...trenger å ikke reise meg og stå opp for meg selv... trenger å please alle rundt meg...rett og slett for å overleve!!!

Men det trenger jeg ikke lenger.... men det jeg lærte som barn, det som ble integreret som en lærdom som barn..ja det sitter fast i kroppen min fortsatt etter 50 år..(det har jeg lært på kurs...at det som man aller først lærer av mønstre i forhold til det å leve...ja det fortsetter man med...helt inntil man lærer seg noe annet). fordi jeg ikke har skjønt ordentlig hvorfor jeg har hatt og har vanskelig for å sette grenser for meg selv..... hvorfor jeg blir livredd når andre enten kjefter eller har høy stemme i mitt nærvær.... har ikke skjønt rekkevidden av at jeg ikke har satt grenser for meg selv...altså vært totalt grenseløs.... både i forhold til mat, mannfolk og alkohol.... Det har vært livsviktig for meg...og livreddende for meg å kunne utslette meg selv for å kunne overleve.....

For å sette grenser har innebært ...hele livet... å ikke vite hva som skjer i etterkant... blir jeg slått?... blir jeg svikta?... kuttes økonomien av de som har kontrollen på det?...vil jeg rett og slett overleve?....

Men sånn er det ikke lenger.... jeg trenger ikke å please alle andre lenger... jeg kan sette grenser for meg selv... og jeg ser at jeg overlever allikevel... og ikke bare overlever jeg...men jeg har begynt å leve.... og det betyr at jeg har begynt å ta litt plass i solen jeg også...ikke bare stå i skyggen som en «god nr 2» som jeg alltid har kalt meg.... så kanskje jeg en dag blir en ener i livet mitt... med grenser, edruskap og vilje til å leve....ikke bare for å overleve og å vente .....


 

Ønsker alle en god dag i sola :)

Når sannheten vil frem....

«Du er ikke alkoholliker du da Ann Helen!»....

Ja men jeg drikker jo hver kveld nå, og jeg starter tidligere enn jeg har gjort før, (jeg hadde vært i terapi og endelig kjent på ordet..alkoholliker...jeg er alkoholliker.. veldig ekkelt ord.. ekkelt, slemt, vondt, skamfult og ikke minst... jeg er stemplet..av meg selv og av samfunnet....og jeg ville ikke at det skulle være sant selvfølgelig...)

«Ja men du drikker jo ikke hver kveld, du har jo hatt noen hvite dager innimellom, og du drikker jo ikke på dagtid !»

Ja du har jo rett i det.... sier jeg og kjenner at håper vokser, håpet på at sannheten om at jeg er en alkoholliker ikke er sant lenger.... at jeg bare drikker for mye noen ganger... håpet om at stempelet forsvinner.. håpet om at sannheten ikke er sant lenger... sannheten er ikke sann... ikke sann....ikke sann ....

SANNHETEN er kommet for å bli, samma hva du ønsker å trøste meg med... jeg er en ALKOHOLLIKER... selv om jeg såkalt «bare» drikker på kveldene (jeg bruker resten av tiden på å planlegge tid, sted og penger til å kunne drikke, og for å ikke ha for mye angst gjennom dagen så spiser jeg piller)...selv om jeg har hvite kvelder så er det egentlig bare for at kroppen trenger en liten pause før jeg drikker igjen... to hvite kvelder ... kroppen slapper bittelitt av mens hjernen planlegger og gleder seg til den tredje dagen for da kan jeg drikke igjen..... Selv når jeg jobbet så var det eneste jeg gleda meg ordentlig til... det var fredagen når jeg var barnefri og kunne drikke hemningsløst....

«Ja men de fleste drikker jo på fredagen og ser frem til det?»

Ja.for det er på fredagen jeg drikker hele kvelden til det blir svart... sover halve lørdagen og begynner å drikke igjen til det blir svart... og sover nesten hele søndagen og begynte å glede meg igjen til neste helg..eller om det er enkeltdager som Mikael er hos faren sin i uka.... det var det eneste jeg virkelig gleda meg til etterhvert..... ikke å nippe til ølen, når jeg først har begynt å drikke så er jeg ikke til å stoppe...(man kan ikke stoppe når man først har satt seg på den høyeste sklia og rutsjer nedover). men å drikke så mye jeg bare klarte... gå inn i det svarte rommet i hue... jeg ville gå inn i det svarte rommet fort... veldig fort... «jeg drikker som gutta» fleipa jeg med... lo høyt, og likte best å drikke med gutta, de brydde seg ikke, gav meg ikke blikket... eller jeg drakk sammen med de jeg visste kom til å bli like full som meg.. de jentene som ble like full som meg... de sa som regel ikke så mye de heller... og begynte de å hinte på at jeg drakk kanskje litt mye og litt fort.. ja da bare holdt jeg meg unna dem en stund... inntil de hadde glemt hvor mye jeg drakk.....og hvordan jeg ble... flirete... snakka høyt.... utagerende sjenerthet kan være en god betegnelse... først ut på dansegulvet, snakka masse, lo høyt...inntill.... inntill... inntill det svarte rommet slukte meg, og tårene kom, grenseløsheten kom, ingen hemninger i forhold til mannfolk, husker ikke.... tomt...svart... skam..skam...skam... ble fortalt dagen etter hva jeg hadde gjort.. om jeg turde å møte folka... holdt meg unna som regel... tomt.... svart.... frem til neste gang....

I dag er jeg en EDRU alkoholliker.. det har ikke bare vært noen hvite dager... sånn innimellom det svarte rommet... jeg har ikke vært i det rommet på 571 dager .. inni detsvarte rommet var grenseløsheten, ingen sjenanse, tårene, selvmedlidenheten, alt det vonde, all skammen for alt jeg ikke har fått til... og for alt jeg har gjort...

Jeg slipper å be om unnskyldning hver helg for det jeg har gjort eller ikke gjort, eller kunne ha gjort, jeg slipper at andre trykker meg ned ved å snakke om hvor drita jeg ble, jeg slipper å høre at jeg er litt verre enn dem selv, at jeg er litt mer grenseløs enn dem kontra sex, at jeg ler litt høyere enn dem når vi drikker sammen, at jeg gråterlitt mer enn dem.....

Etterhvert ble påkjenningene så store for meg å bli den som var den verste... at jeg begynte å isolere meg og drikke alene... istedetfor å slutte å drikke så isolerte jeg meg mer og mer.... litt etter litt satt jeg sammen med bikkja og vinen min.. og det svarte rommet.


 

Avhengighetens sluhet.

579 alkoholfrie dager og jeg må fortsatt ta en dag av gangen...en periode nå så har tanken på alkoholen vært påtrengende, sånn påtrengende at det er nesten en tvangstanke...skal jeg bare gi faen.... skal jeg flytte for å gjemme meg....så kan jeg drikke og gi slipp på livet.... for det er akkurat DET som da vil skje... er så sliten av å kjempe ...kjempe mot disse tankene...tankene er ikke like store i hue mitt hele tiden, ...men i det siste har de vært store...så store at de fyller hele hue...klarer ikke tenke på annet... må huske på å skrive...jeg har glemt å skrive for tankene har overtatt hue... skrive ..skrive...skrive... det er det eneste som nytter for meg ...å skrive.. finne ordene på hva tankene egentlig forteller meg... finne ordene inni kaoset....for nå har jeg vært edru og rusfri så lenge at når disse periodene kommer så kommer de litt overraskende på meg.

Har tanker rundt alkoholen stadig vekk, men de overtar ikke hue slik tankene har gjort nå.... og jeg får sånne «lure» ideer: jeg kan flytte og gjemme meg..for da er det ingen som ser meg...også kan jeg begynne å drikke igjen.... nede i det svarte hullet jeg er i da..når disse «lure» tankene har overtatt..så føler jeg meg så alene... det er ingen som forstår...tror jeg.....det er ingen som egentlig ikke bryr seg om meg...tror jeg.... det er ingen mening med livet...tror jeg.... jeg er bare til bry...tror jeg... tårene henger seg fast i øyevippa...holder meg fast i livet...ikke la tårene få fritt spillerom akkurat nå.... sårbarheten er for stor ..for ukontrollerbar...

Det er i sånne perioder at jeg må fortsette på min vei for Mikaels skyld... når min egen utslettende tanke overtar, at jeg ikke betyr noe...at det er ett fett om jeg er edru eller ikke.... om at jeg ikke betyr noe og bare er til bry for alle rundt meg... når likegyldigheten overtar hver celle i kroppen og jeg er sliten inni margen...da husker jeg ikke å gjøre noe som helst for meg selv... men jeg husker å gjøre det for Mikael ..nå... for når jeg utsletter meg selv..så husker jeg allikevel på ham og med det kommer også målet mitt mer opp til bevisstheten igjen..

Denne avhengighetssykdommen finner på alle slags måter å blomstre på igjen...og den er så slu....

Men jeg er enda lurere så jeg har meldt meg på ulike kurs jeg skal gå for å fortsette å være årvåken på min vei mot ett friere liv.

Det skal gå bra...jeg gir ikke opp...jeg vet inni meg at jeg må bare holde meg fast i sofaen, bite tenna i tapeten, og vente...vente...vente...til det går over... og skrive...skrive...skrive... til det går over.....

For enten så ordner det seg, eller så går det over....:)

Takk for at jeg fikk møte Kronprinsparet

7.3.17

For en dag det var i går:)! Sitter med en varm og takknemlig følelse av å ha fått lov til å være med på noe så stort som å få møte Kronprinsparet på Retretten , sitte ved bords med Kronprinsessa, spise vafler og kjenne og oppleve for ei fantastisk dame hu er med sitt store hjerte, oppriktige interesse og lyttende øre....

 

... om det var når Mikael «Endless» og Marius opptredde med låta GOD NATTsom en intimkonsert, og Mikael fortalte om historien om hvordan og hvorfor denne sangen ble viktig for ham å lage for to år siden, for nøyaktig 2 år siden la Mikael seg inn på avrusing, og under det oppholdet fikk han beskjeden om at Christoffer var død (og under fremføringen så var hånda til Mette- Marit oppe ved øyekroken ett par ganger) og Mikael fortalte at det ene målet han hadde når han hadde lagt seg inn for avrusing og rehabilitering var å lage ferdig plata si:OPPSTANDELSEN , og dermed gav ham bort en plate til hver av dem, med dertil stor klem til prinsessa vår:)

 

... om det var når Rita Nilsen (hun som starta hele retretten)introduserte selve Retretten for dem, og fortalte først litt av sin egen historie, hvordan hun starta retretten, og introduserte en del av staben som jobber der og meg som bruker av retretten, der jeg fikk muligheten til å takke Rita og retretten for at ettersom jeg ikke har lagt meg inn så har kontakten med Rita først i 7 år gjennom facebooks innboks, og deretter nå i ca 1 1/2 år (som jeg har vært rusfri..nøyaktig 560 alkoholfrie dager i dag)har vært der som ett sted jeg har kunnet kommet til for å både få kunnskap og en forståelse på hva og hvor i prosessen jeg har vært. (Tenk det... i 7 år så har Rita vært tålmodigheten selv, omsorgsfull og stødig med håpet sitt..der for meg..vi hadde aldri møttes, aldri snakka på telefon, men hu var der for meg...så det var stort den dagen jeg endelig møtte henne og kunne gi henne en hjerteklem.)

 

...om det var når Michel Mateos fortalte om sin lange, vonde og kronglete vei fra rus og fengsel til å nå jobbe på Retretten med forloveden og sønnen sin kjærlighet i bunn :)

 

... om det var når vi satt ved bordet og spiste vafler, og Mette-Marit snakka med oss brukere av retretten, hvor jeg sa at utfra min erfaring..min viten så er det kun Retretten som er ett sted som jeg vil kalle for det eneste ettervernet i Norge, og hvor flere rundt bordet delte sin historie og øyekontakten og det lyttende øre var der hele tiden. Også hadde jeg fått klarert at jeg fikk lov til å gi henne ett smykke jeg har sydd til henne, og det syns hun var fint sa hun :)

 

Kronsprinsen satt ved det andre bordet, og det var så godt å se at han viste så stor interesse for de rundt seg, han reiste seg spontant opp og fortalte for en inspirasjon Retretten er, måten de jobber på, historiene han hadde fått høre og Endless sin fremførelse:)

 

...og jammen fikk vi alle ett stort og fint bilde sammen med Kronprinsparet også, felles-selfie kan vi kalle det:)og jeg fikk sniki til meg ett eget selfiebilde hihi

Så tusen takk Retretten og dere fine fine fine folka som jobber der....for at dere er der for oss alle, tusen takk Rita for at du var min egen lille lyslykt når det var som mørkest, tusen takk Mikael for at du viser dyktigheten din, motet ditt og det store hjertet ditt gjennom musikken din og måten du møter dine medmennesker på:)

Og tusen takk til kronprinsparet for at dere satte Retretten på kartet og at dere er akkurat den dere er:)

Tanker etter møte med Kronprinsparet

 

8.3.17

Livets kontraster: den ene dagen møter jeg kronprinsparet og dagen etter får jeg matkasse fra fattighuset..(ressurskafeen heter det her ute på Nesodden).det er ett deilig bevis på at man lever:)

Å føle at jeg er bra nok vil være en evig kamp selv om det begynner å sige inn så jeg tør mer å se folk i øya, tør å gå ut med ganske rett rygg uten for tung ryggsekk av skamfullhet og skyld, med en høy tanke jeg sier gang på gang til meg selv: JEG ER BRA NOK, JEG ER EI BRA DAME, og jeg har rett til min plass i LIVET, og det er nok en mening med at det som skjer...skjer! Jeg har åpna døra og det kommer det som skal:)

Også er jeg så ufattelig stolt av sønnen min, at han fikk tiltroen til å opptre for kronprinsparet er sååå stort og mammahjertet sprekker nesten av stolthet :)For en styrke det er i den gutten, han har reist seg og med hjertet i behold, og har funnet gjennomføringskrafta i livet til å stå alene med musikken uten ett plateselskap i ryggen... det står så respekt av det ..at jeg har ikke ord:)

Etter at jeg ble trodd så mye på av Rita, Michel og de andre som jobber på retretten ... nok til at de ville ha meg med som en representant for brukerne, når Kronprinsparet skulle komme på besøk...ja det er stort.. det er så stort at jeg fant Pippimotet til å komme meg ut av hula mi.... og jeg er så stolt... jeg er så stolt av at jeg turde, at jeg ikke lot «jeg er ikkebranok»følelsen ta over... men at jeg dro dit, og selv om jeg i etterkant føler at jeg kanskje tok mye plass, snakka mye, vistes i billedruta mye... så er jeg stolt.... for jeg må holde fast i stoltheten...for selvfordømmelsen ligger på lur og vil invadere hue mitt, og på min vei til å bli friskere av de livstruende sykdommene som både brystkreften og rusavhengigheten er.. så må jeg holde fast ved tanken på at jeg er bra nok...akkurat som jeg er...her og nå...og jeg gratulerer meg selv med :

711 røykfrie dager, 561 alkoholfrie dager, 491 sobrilfrie dager og 271 antidepressivafrie dager:)

Og med det gratulerer jeg alle damer med kvinnedagen, gratulerer sønnen med bursdagen, og ønsker alle en fin dag i sola med en varm klem :)

 


 

 

Morratrynet kort innpå :)


Plutselig så jeg at jeg trenger en hårklipp gitt... hehe

Skal på Retretten i dag ..på temakveld om rus og spiseforstyrrelser, og det skal bli spennende, for meg henger det ihvertfall veldig godt sammen... dette med å kjøre alt helt ut... ALT ELLER INGENTING.... enten veeeldig restriktiv eller totalt grenseløs... og den grenseløsheten er ikke bare i hue.. den er virkelig i kroppen min også... kan spise og spise og spise... jeg kjenner såklart at kroppen får mat i seg... men jeg føler meg bunnløs... altså sånn bunnløs at jeg kjenner ikke når jeg er mett.. ikke før jeg er langt over overmett.. ikke før det gjør vondt i maven og da har jeg rukket å spise uendelig mange posjoner.... 

Jeg har øvd meg i det siste på å klare å ikke spise på kveldene for det er da jeg spiser mes... og det er da jeg er mest bunnløs...og det er da jeg er mest grenseløs på alle plan... akkurat sånn det var når jeg drakk... 

Når jeg drakk så drakk jeg så fort at jeg kjente ikke rusen før jeg gikk rett over i den tunge "dritafull"-tilstanden... 

Så det er ganske likt dette mønsteret... hvordan hue tenker og hvordan kroppen reagerer... så å lære mer om det i dag skal bli godt egentlig for jeg tror på kunnskap... at jo mer jeg vet jo mer kan jeg snakke høyt til meg selv inni hue som igjen vil snakke til kroppen min:)

Jeg har det ok akkurat nå og det er bra nok, jeg er bra nok, du er bra nok..... og sammen går vi ut i verden ett lite kvarter og smiler til fuglene <3

Ha en fin dag med en varm klem <3

 

 

Jeg teller fortsatt dager jeg....

I dag har jeg 690 røykfrie dager, 540 alkoholfrie dager, 470 sobrilfrie dager og 250 antidepressivfrie dager, og jeg kan nesten høre at du tenker: herregud for ett mas....blir hu aldri ferdig med å telle og mase om dette? Når skal dette bli en normalitet da....

Jeg sier det til meg selv også jeg.... men her må jeg holde garden oppe for å opprettholde statusen som tørrlagt alkoholliker og som eksrusmisbruker, for om jeg legger garden ned så kommer tankene snikende inn i huset, inn i hue mitt... og tankene om at jeg noengang skal kunne ha ett såkalt normalt forhold til alkoholen må jeg bare kaste over bord... jeg må være forsiktig med å tenke det for da risikerer jeg det ene lille vinglasset...

Om jeg tar det ene lille glasset....hehehehe... her i huset så fins ikke små vinglass...bare halvlitere med vin... for det er ikke noe kos... fordi jaget etter rusen er for sterk så kosen forsvinner og hastigheten på drikkingen dobles....

Jeg må huske på hvordan jeg drakk når jeg gjorde det... både hvordan og hvorfor.... den vonde spiralen med mareritt på natta og angsten på dagen ble bare mer og mer forsterka og kraftigere, og behovet for alkoholen og pillene ble større og større for med tiden ...det kom snikende inn på meg..og plutselig satt jeg der da... satt der med pillene under bordet...bokstavelig talt... og vindunken ved siden av meg som min trofaste venn... og ja det var min venn..inntil den tok over og ble det jeg tenkte på hele døgnet... tenkte:» hvordan skal jeg få nok penger til dagen vindose i dag?»..(vaskejobbene jeg måtte ta for å finansiere det..).» hvordan skal jeg få rusen uten at det er for mye fordømmelse på meg» ( isoleringa ble større og større ) «hvordan få drukket i fred uten blikkene.`».( starta drikkinga ved 18 tiden og de få som kjente meg visste at etter kl 20 så var jeg så drita at om de skulle snakke med meg så måtte de vente til dagen etter)

Det som er så rart er at jo mer jeg har blitt både edru og pillefri .... jo mindre har angsten satt seg fast sånn det var før.... jeg har fortsatt angstanfall som setter meg totalt ut... som gjør at jeg blir livredd for å dø, som gjør at jeg mister pusten, som gir meg en regelrett lyd..en durende lyd inni hue, hendene og beina mine sitrer og blir numne, som igjen gjør at jeg får følelsen av at :nå er det slutt...sånn er det å komme over på den andre siden...sånn er selv dødsøyeblikket....og reddere kan jeg ikke bli... tårene presser seg frem.... jeg må kaste vekk det jeg har i henda og holde meg fast i sofaen eller i lyktestolpen om jeg går ute.... men jeg har fortsatt håpet om å bli kvitt dette også.... det er blitt færre av disse angstanfallene... og de er blitt kortere..og jeg er så heldig at jeg har sønnen å ringe til med en gang jeg får til å slå nummeret hans... og da roer det seg....og da trenger jeg hverken alkohol eller piller i forhold til akkurat det:)

Ønsker dere en fin dag i kulda med en hjertevarm klem :)

Morratryne kort innpå om boka mi :)


Det jeg jobber med bittelitt hver dag er å sortere det jeg har skrivi det siste året sånn at det kanskje blir bok etterhvert... men dæven det er ett tungt materiale å gå igjennom... og mye å fordøye...selv om det er jeg som har skrivi det så er det ...når jeg leser det...som om jeg opplever det igjen..littegrann... tiden er fryst bort..og følelsene kommer tilbake ... så dette må jeg nok bare bruke den tiden jeg trenger på å få gjort....og det vanskligste er å begrense meg... hvor mye skal man ha med... hvor mye kan jeg skrelle vekk..hvem er boka for...hvem skriver jeg for... også er det noe med at jeg alltid har tenkt at jeg skal skrive bok...og nå ser det ut til at det skjer...og det at det faktiskt skjer er veldig skummelt..fra å "leke" med tanken til at det blir en virkelighet er ganske skummel tanke... skummelt for da SER jeg ordene ..SER jeg hva som faktsikt har rørt seg i dette hue...SER jeg hva jeg kunne gjort annerledes...SER jeg hvor alle de dårlig samvittighetsfølelsene ligger..som jeg må jobbe med å forkaste for det er følelser jeg ikke har bruk for .... for jeg må SE hva det er jeg har bruk for av det jeg allerede har gjort og som jeg vil ha med meg videre....SE hvilke tanker jeg har tenkt som har funka og som jeg vil ha med meg videre...SE hva jeg har mestra og som jeg vil mestre videre...for det er ikke sånn at om jeg har mestra noe..(blitt alkoholfri) så kan jeg hvile på laubæra og tenke at nå er jobben gjort ... for det er når de tankene der kommer at jeg må være obs..være bevisst på bedragersken alkoholen..for den er slu og lur.. og finner nye veier og nye unnskyldninger... 

så jeg teller 527 alkoholfrie dager i dag... er bevisst.. tenker høye tanker: at dette skal jeg fortsette å mestre, jeg skal fortsette å klare dette, jeg skal fortsette å være Pippisterk med humor og huske på å hvile....og huske på at jeg er BRA NOK...jeg er GOD NOK... selv om jeg ikke får til å slanke meg.... og jeg får vel ikke til å slanke meg før jeg godtar og innser at jeg er BRA NOK OG GOD NOK akkurat slik jeg er... før jeg klarer å godta..før jeg klarer å gi slipp.... 

Jada har nok å jobbe med....hehe.. så da tar jeg ett rundstykke og ønsker deg en god dag med en varm klem :)

Pippikjole og sukkerunnskyldning.

 

Har sovet litt mer i natt, og det er så godt at antibiotikaen virka så fort, så nå må jeg legge bånd på meg for å slappe av ..for jeg har en tendens til å begynne med ulike ting med en gang jeg kjenner at jeg klarer å bevege meg litt...dette med å slappe av er jeg ikke så godt kjent med så dette må jeg øve på i dag og i helgen, sånn at jeg lar medisinene får tid og rom for å virke i kroppen. Må på butikken og handle litt biola, youghurt eller kefir for at det skal hjelpe maven min kjenner jeg .(må jeg gå hele den kuren helt ut mon tro?)... og kanskje det blir en kanelbolle i dag også... hahahaha tror det er mye medisin i den bolla altså... hihihi

Jeg har øvd i det siste på å ikke spise sukkerting..og har klart det i noen dager... men jeg fant noen gode unnskyldninger i går for å kjøpe meg sukkerting (kanelbolle og lollipopp).. som at : «nå er jeg jo syk så da kan jeg skeie ut»..og j»eg har jo så veldig lyst på kanelbolle... så det unner jeg meg.»... og» isen er veldig godt for den såre halsen min», og «lollipopp har jo ikke sååå mye sukker i seg».... hihi...bare tullete unnskyldninger, men de funka for meg så jeg kom hjem med kanelbolla og kosa meg ...så sunnheten måtte vike en stund.. #jeg er jo syk så jeg har jo lov»...blink blink...

Ønsker alle en fin helg med en varm klem :)

HEVNENS TANKE

"Sånne folk har ikke livets rett"---- "Helvete har fått en til"----- "Nå er du fri"---- 

Ja ordene haglet inn på innlegget mitt i går om at incestovergriperen min er død---- og jeg måtte tenke litt over dette med hevn... altså HEVNENS TANKE... den har aldri vært så sterk i meg... skulle kanskje hatt mer sinne som kunne ha kommet til uttrykk utad, eller hatt sterke ord som kunne beskrevet det som skjer på innsiden i denne kroppen...

Jeg tror jeg har mer vært redd.... blitt redd for menneskeR som sådan, redd for å binde meg følelsesmessig... jeg har blitt mer lei meg..trist..deprimert... og har ett sinne i meg fordi jeg har blitt så ødelagt... har alltid følt at jeg har vært ødelagt... og jeg bruker dette ordet for jeg har ikke andre ord å bruke på akkurat dette... ødelagt så mye at jeg ikke får til å være i forhold, får ikke til å stole hundre % på folk, får ikke til å virkelig tro på at folk ikke har en baktanke med å være venn med meg,..at jeg er ikke verdt å være glad i ...at når folk blir kjent med meg så stikker de... og ihvertfall kommer de til å stikke om de blir kjent med meg over tid.....

Husker for en del år siden så satt jeg i gestalt-terapi-timen..og gråt mine såre tårer og sa at JEG ER ØDELAGT.. Jeg får ikke livet til... og jeg skulle ønske at jeg kunne vært sinna... hatt drivkraften på å kunne hevne meg.. DEN sterke følelsen der.. hvor jeg kunne ha overført alle følelsene over til dem som hadde påført meg all usikkerhet, svik og omsorgsvikt når jeg var lita... og ungdom...

Jeg fant ikke den krafta... jeg fant den ikke nok til å snu.. til å klare å ta vare på forholdet jeg var i... til å klare å være i jobb... til å slutte å drikke...

Vil du prøve å SKRIKE til en pute?? mente terapauten?.. ja jeg skrek... men fikk ikke med meg energien på det... fant ikke sinnet og hevnen...

Vil du prøve å tegne det ut?? spurte terapauten... og jeg tegnet.... men fant ikke sinnet og hevnen..

Vil du lage ett rollespill? Spurte terapauten...og jeg lagde rollespill... men fant ikke sinnet og hevnen

Vil du skrive det ut`?? spurte terapauten.. og jeg skrev...og jeg skrev... og jeg fortsetter å skrive.. for der fant jeg mitt største verktøy til å håndtere alt kaoset... og jeg fant sinnet.. men ikke hevnen...

Sinnet kom i form av at jeg ville gjøre alt jeg kunne for å leve ett så godt liv jeg kunne..helt motsatt av det jeg fikk forutsetningene for å kunne...

Og for hvert lite skritt mot ett bedre liv jeg har tatt så har den gode «hevntanken» kommet med ett lite hihihi.. jeg skal klare det... jeg klarer det... ett steg av gangen..

Det er ikke bare den ene faktoren ved at jeg hadde vært utsatt for incest som gjorde at jeg følte at jeg var ødelagt.... og ordene: NÅ ER DU FRI... jeg får ikke den følelsen... det er en kompleks og rar følelse jeg har ved dette..som jeg ikke har ordene på enda.....

Jeg hadde mista alt... og jeg mener ALT..... før jeg klarte å snu.....men det skal jeg skrive mer om senere..:)

Og i dag teller jeg dagene mine:

669 røykfrie....519 alkoholfrie...449 sobrilfrie.....229 antidepressiva  

JEG VIL IKKE VÆRE EN DØRMATTE LENGER...JEG VIL HELLER LAGE DEM SELV..:)
 

 

Incestovergriperen min er død.

INCESTOVERGRIPEREN MIN ER DØD

Bare det å kalle ham: Incestovergriperen MIN skurrer jo litt i hue, men det føles litt sånn nå som jeg akkurat har fått vite at han døde for to uker siden.. for i hele livet mitt så har han vært MIN overgriper, MIN fosterfar, fosterfaren som skulle ta vare på meg... han putta meg inn i overgrepsbobla.. den bobla man aldri kommer ut av... den bobla som har forfulgt meg i 47 år som en boble som ingen ser men som har skapt avstand mellom meg og andre.. mellom meg selv og meg selv... renheten ble borte, uskylden ble borte, tilliten til menneskeheten som sådan ble knust, de store skårene i blomstervasen som knustes med ett brak.... og som jeg har brukt 47 år på å lime sammen, skår for skår...bit for bit... noen biter har jeg skjært meg til blods på... noen biter passa inn i vasen igjen.. og noen biter har jeg aldri funnet igjen, men denne livets vase tåler ett lite hull eller noen...så lenge de andre bitene er godt limt sammen.....

At han er død gjør så mye komplekse ting med meg... på en måte så er det:PHUUU nå kan jeg endelig legge det kapitlet bak meg... men det er ikke sånn... for det er ikke noe å legge bak seg... det er noe jeg må fortsette å leve med... må fortsette å klatte på vasen min i håp om at den blir tettere og tettere...og allerede har jeg brukt vasen til å ha livets blomster i... noen sarte blomster....

Jeg har hatt to incestovergripere.. og nå er de begge døde.... ...jeg er letta...jeg er sinna..jeg er glad... jeg er friere...jeg har lyst til å gråte, jeg har lyst til å drikke meg full, jeg har lyst til å le, jeg flyr... flyr inni meg..rotfestet av mye dritt frigjøres..og jeg flyr litt med... savner Gretemor som kunne holdt meg litt fast..som kunne hjulpet meg å sette ord på alle følelsene inni meg..som kunne vært ryggraden min bittelitt... en liten stund.., I mitt eget kaos av følelser så sier Mikael at det er helt greit med ALLE følelsene akkurat nå... og da holder jeg fast i det..for en stund... til jeg får sortert og plassert dem på de hyllene de hører hjemme for fremtiden.

Tankerekken på ham har alltid hatt ett stort hull i enden, med redsel for at han skulle finne på å gjøre det med andre unger... og akkurat nå så ender tankerekken med en vegg...det er ferdig... han kan ikke gjøre andre noe vondt mer...

 

Ønsker alle en fin dag.....

Du er bra nok sier morratrynet :)

 

 

Når morratrynet ønsker en god helg :)

Jeg har isolert meg littegrann i det siste (de siste dagene) for jeg har hatt så mye vondt inni kroppen, og det kommer av kreftpillene jeg går på (Letrozol heter de), og jeg har tilogmed måtte hvile midt på dagen... og det er ikke meg liksom...men må vel innfinne meg med at kanskje i en periode så er akkurat det meg det også...men nå får jeg snart svar på sjelettbildene jeg har tatt på ahus så da får jeg visshet på hva det er, og ikke er... for det er uvissheten som er verst for meg... for om jeg vet ...så er det så mye enklere å forholde seg til... og som den løsningsorienterte typen jeg er så søker jeg da ...og bruker energien på... å finne ut hva jeg kan gjøre med det... istedetfor å bruke enerigen på å lure på...eller bekymre meg for det jeg egentlig ikke vet noe om...

Jeg bruker også mye energi på å tenke ut løsninger på hvordan holde det ryddig i huset for jeg får det ikke til... jeg fleiper litt med at «det er ei gammal tante som kommer og roter ut alt jeg rydder inn» for det føles sånn ut... for jeg har gode intensjoner om å holde det ryddig når jeg har rydda... men plutselig så er alt kaos og på hue igjen... og jeg har alltid vært litt stolt av at jeg husker alltid hvor jeg har alt.. selv den minste ting... men etter 41 år med avhengigheten... og avslutningsvis en god og stor dose cellegift så husker jeg sååå mye dårligere... og det irriterer meg.. og det gjør at jeg blir lei meg.. for det minner meg på at ingenting blir som før kreften... og på noe plan så kan jeg si at det er jaggu bra... men akkurat på dette med å huske... ja den «husken» min har blitt så utrolig mye dårligere... og det gjør meg litt redd også.. for sånne dumme tanker som at : kommer jeg inn i demens osv nå da... ja de tankene kommer... men jeg vet at jeg ikke er det enda ihvertfall....

Så jeg tror jeg må få litt hjelp til å rydde huset... men foreløbig så begynner jeg i det små.. så i dag vil jeg øve på å rydde garnet mitt... hihi... så får jeg se hvor jeg ender... er sånn sjauemenneske... god på å jobbe når den ånden kommer over meg og god på å hvile..(hviler ikke..for jeg finner alltid på noe kreativt jeg MÅ gjøre fremfor å gjøre noe i huset... hehehe

 

 

 

 

Du slår faen ikke ungen min...!!!!

DU SLÅR FAEN IKKE UNGEN MIN... skrek jeg mens tårene skvatt og jeg løp etter Per som hadde løfta Mikael høyt i været og slang han så hardt i senga hans at sengebunnen knakk...... jeg fikk røska ungen opp... med blåveiser på begge øya selv... kledd på ungen og vi klarte å rømme... og vi rømte til Monica som sto dermed åpne armer og en styrke som sa at «ja han kan prøve seg å komme hit!!!»...

Det var dråpen som skulle til ...INGEN rører ungen min... du kan slå meg ihjel, men rør ikke ungen min...

Dette er 20 år siden, men minnene er helt klare og som om det var i går, og dette er ett av de «avgjørende øyeblikk» i livet.. som la lista på hvor veien skulle gå videre, som skulle lage ett mål for livet, samma hvor lang tid det skulle ta...

AVGJØRENDE ØYEBLIKK er de øyeblikkene (lange eller korte) som viser veien fremover, som viser målene for livet.. nye eller gamle mål.... gir handlingskraft enten til å løse situasjonen eller å bevare situasjon ....


 

Jeg har endelig kommet igang med å sortere litt i det jeg har skrivi.. med tanke på boka mi ... og det er mange tanker som dukker opp... og jeg må forte meg å skrive det ned i stikkordsform slik jeg har her... for å kunne fylle det ut senere... og jeg grugleder meg til å gå igjennom materialet mitt... for det er tunge ting... mye som dukker opp igjen... så jeg må finne en strategi på å distansere meg noe...

1- skrelle ned på ordene jeg bruker..

2-trenger jeg å ha med absolutt alt av hva som har skjedd..?

3-vil jeg at det skal være en slags lærdom ut av innlegget eller er historien nok i seg selv som en bakgrunn for en forklaring på resten?

4-

5-

som sagt så er det mye å tenke på... men sorteringa er første steg på veien.. så får jeg ta resten etterhvert tror jeg:)

Ønsker dere en fin dag med en varm klem.. og i dag skal jeg til dyrlegen for å få klippa den ene kloa til Leo:)

Les mer i arkivet » Juli 2017 » Juni 2017 » Mai 2017
Ann Helen Nyhus

Ann Helen Nyhus

54, Nesodden

Jeg er ei dame på 54 år, bor sammen med hunden min Leo på Nesodden og har en sønn på 27 år som heter Mikael ,er musiker og du finner ham under navnet Endless. Vil i dagboks form skrive om min vei til å bli frisk av brystkreft og avhengighetssyndromet, og om mitt liv som barnevernsbarn som har flytta 42 ganger,bodd på flere barnehjem og fosterhjem men har nå bodd på samme sted i 10 år, og alt dette er såklart også en stor del av universet mitt. Kreativiteten står i høysetet for meg, kanskje selve nerven i meg :) Hanne Krogh, Lena Ranehag, Mari Maurstad,Siv Gørbitz , Lilli Bendriss, Elisabeth Andreassen, Vivian Storbukås, CharterHilde og Benedicte Adrian er noen av de som har smykker jeg har laget.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits