Jeg skal gjøre noe jeg ikke tør....MINIFOREDRAG

BblrpTUAHXtBildene er fra boka til Petter Uteligger hvor du kan lese ett kapittel om meg og sønnen om du vil:)

Jeg skal holde ett mini-FOREDRAG for KREFTgruppa på Nesodden... og nå må jeg finne frem PIPPIKRAFTEN for dette har jeg aldri gjort før..så dette går sikkert bra... hihi

Som sagt så skal det være ett miniforedrag.. og jeg har til nå fått 17 A4 sider... hahaha.. snakk om mini ja.. må vel ta det ned noen sider til ja..

Det jeg syns er vanskelig i forberedelsen på dette (ganske uformelle foredraget..men selv om det er litt uformelt så betyr dette sååå mye for meg..nettopp fordi jeg aldri har sagt noe høyt i forsamlinger av ulike slag) er at jeg kan ikke skille ut sykdomshistorien om kreften.. uten at jeg tar med meg sykdomshistorien om avhengigheten også... så jeg har funnet ut at det må jeg jo bare gjøre.. blande de to.. for det er det som er realiteten.. det ene utelukker ikke det andre.. og jeg klarer ikke å snakke om det ene uten å ha med det andre.. fordi jeg levde i det.. jeg levde i livet mitt.. akkurat sånn.. med begge kampene...

Som sagt så har jeg aldri gjort dette før... og jeg gruer meg altså så mye... men på min nye vei i livet... mot å leve livet... så innebærer det også..for meg... at jeg må dele... må la andre få muligheten til å finne ulike ting  i seg ved at de kanskje kan relatere seg til noe i historien min... om de så finner ett lite håp.. finner litt ekstra krefter til å stå i det de står i akkurat nå... finner litt humor... ja da er det verdt det... også vokser jeg sikkert opptil flere meter selv på det også.. hehehe

Er det noen som har noen gode tips i forhold til å holde foredrag så taes de imot med dyp takknemlighet :)

«Om vi løfter andre, løfter vi oss selv...om vi tråkker på andre står vi alene.»

 

 

 

INTERVJU av Akershus Amstidende :)


 

INTERVJUET I AKERSHUS AMSTIDENDE I DAG <3
Rusen tok overhånd for både Mikael og Ann Helen. Da han ble innlagt til rusbehandling fikk hun brystkreft. Så kom åpenbaringen- i fylla.
Av Henriette Slaatsveen
Publisert Publisert: 17. november 2017

? Hvis jeg får rustanker som sier at jeg kan drikke. Bare litt. Bare en kveld, uten at noen merker det. Da dukker Mikael opp i hodet mitt. Det er fordi jeg ønsker at nå skal han være trygg på at han kan ringe meg til alle døgnets tider. I andre enden svarer en edru mamma. Den følelsen der den er helt uuverdelig, starter Ann Helen Nyhus.

DE HAR mye til felles de to, Ann Helen og sønnen Mikael. Han godt kjent som rapperen «Endless». Moren med sin mangeårige kamp mot alkoholen. Sønnen som utforsket narkotika og fikk store rusproblemer. Hun smakte hjemmebrent for første gang som 10- åring, han røyket hasj som 12-åring. Nå har de det til felles at de begge er rusfrie. Det har de klart sammen.

Ann Helen opplevde mye vondt i barndommen. Barnevern, barnehjem, fosterhjem. Men også voldtekter og overgrep er stikkord den lille jenta måtte streve med før hun fylte ti år.

? Jeg havnet i fosterhjem nummer to da jeg var ni år. På Løten. Da jeg var drøyt ti år fant jeg og en venninne hjemmebrent hos faren hennes. Det var akkurat som alt falt på plass. Etter å ha opplevd så mye jævlig i barndommen fikk jeg en merkelig følelse da vi drakk. Jeg følte at jeg fant min «medisin», forklarer Ann Helen.

Og «medisinen» fortsatte hun med. Helt til 2015.

? Det handlet raskt om å drikke mest mulig, fortest mulig, oftest mulig. Det var den gang da vinter var vinter. 25 kuldegrader og meter med snø. Jeg og venninnen min ravet rundt ute i snøføyka og drakk hjemmebrent. Først da var livet greit, forteller Ann Helen.

ALKOHOLEN FULGTE henne i årene som kom. Som 16-åring var hun alkoholiker og møtte opp dritings på ungdomsskolen. Likevel tok hun etter hvert utdannelse og hun jobbet. Å drikke mye i helgen var helt normalt- det samme på kveldstid, fortalte Ann Helen seg selv. Når hun ikke drakk kompenserte hun etter hvert med piller. Rusen styrte store deler av livet hennes.

? Man tenker på alkoholen hele tiden; når kan jeg drikke, hvor mye kan jeg drikke, hvor får jeg tak i penger til å drikke? Det er så slitsomt. Det er en evig runddans.

Ved siden av alkoholen kjempet Ann Helen en hard kamp med posttraumatisk stressyndrom som et resultat av den uhyre tøffe barndommen.

Artikkelen fortsetter under bildet
Mikael og moren Ann Helen har hjulpet hverandre. I dag er de begge rusfrie og er verdens beste venner.

Mikael og moren Ann Helen har hjulpet hverandre. I dag er de begge rusfrie og er verdens beste venner.

ANN HELEN var 27 år da hun fikk Mikael. Han fulgte samme spor som sin mor og utforsket rus i tidlig alder. Han var bare 12 år første gangen han røyket hasj sammen med en eldre guttegjeng oppe på Vanntårnet på Tangen. Mikael var en ung gutt som følte at han ikke hørte hjemme noe sted. Han manglet en grunnmur. Med gutta på Vanntårnet følte han en merkelig tilhørighet.

? De var litt smågangstere i mine øyne. Litt tøffe, litt eldre, men de godtok meg. Og jeg var en litt sånn «smågal kid» som ble med på alt mulig, sier Mikael før han fortsetter:

? Jeg skjønte at det ikke var smart å røyke hasj med de store gutta. Det var ikke det at jeg var dum. Men jeg har alltid hatt det slik at hvis ting blir helt jevnt for lenge så blir det kjedelig. Da må jeg utforske eller gjøre noe. Så det var vel sånn det startet for min del. Det handlet om å krydre hverdagen, forklarer Mikael.

Ann Helen hadde ingen sjanse til ta tak i sønnens skumle lek med rusmidler.

? Da han begynte å røyke hasj var jeg så sauset i min skamfullhet over at jeg selv var alkoholiker. Så jeg torde egentlig ikke forholde meg til det som skjedde med han. Jeg så det, men jeg klarte ikke ta tak i det, innrømmer Ann Helen.

ÅRENE GIKK. Alholdebuten kom tidlig også for Mikael og han fortsatte med stadig sterkere rusmidler. Men det var først i 2013 at Mikael kjente at han hadde mistet all kontroll. Rusavhengigheten hadde tatt overhånd. Han ble reddet fra overdose tre ganger.

? Det tok ganske greit av på musikkfronten. Det var singelutgivelser, jeg spilte på Rockefeller og jeg tjente mye penger. Livet ble totalt grenseløst. De to årene som kom så jeg toppen og absolutt bånn flere ganger, forteller Mikael.

I partymiljøet han vanket på den tiden kjente han også på følelsen av tilhørighet- den samme følelsen han kjente med gutta på Vanntårnet som 12-åring.

Ved siden av rusen holdt Mikael fast på lidenskapen sin, musikken. Han skrev låten «Narkoman» og det skulle lages musikkvideo. Men på det tidspunktet var nesoddrapperen for tynn, sliten og ødelagt til å være med i sin egen musikkvideo. Til slutt innså Mikael at han måtte ha hjelp, ellers ville han dø. Han pratet med moren, solgte leiligheten på Hellvik, forlot Nesodden. Han forsøkte avrusning uten hell flere ganger. Til slutt flyttet han inn på et behandlingssted på Fetsund. Han ville bli rusfri og lage en skive som representerte han. I 2016 kom skiva «Oppstandelsen». Mikael gikk plutselig fra et kaotisk liv med store rusproblemer til Spotify-streams i millionklassen. Rapperen som av flere medier omtales som den mest avspilte usignerte artisten i hele Norge er nå rusfri på tredje året.

I PERIODEN Mikael var til rusbehandling skjedde det også mye i Ann Helens liv hjemme på Nesodden. Mikael var nå i trygge hender. Hun kunne senke guarden og drikkingen eskalerte. På toppen av dette fikk hun diagnosen brystkreft i 2015.

Etter en årrekke med alkohol og pillemisbruk, og nå også kreftdiagnose skjedde det noe. Ann Helen smiler av det i dag; med den nyopererte puppen i ene hånden og halvliteren i den andre fikk hun en åpenbaring- i fylla. Nå skjer det! Hun sluttet deretter å drikke, helt på egen hånd. Først tre dager. Få dager senere opptrer Mikael på Chateau Neuf. Mor møter opp. Men hun har ikke øl i glasset. Hun drikker vann hele kvelden. Det overrasker sønnen. Han øyner et ørlite håp. Det håpet så Ann Helen i Mikaels øyne, og det inspirerte henne. De hvite dagene og ukene ble stadige flere. I dag har Ann Helen vært edru i to år og to måneder.

? Jeg har hatt to livstruende sykdommer. Alkoholismen og kreften. Nå er cellegiften og kreften ute av kroppen og alkoholen er borte fra livet mitt. Jeg er nyfødt, smiler Ann Helen.

Artikkelen fortsetter under bildet
Mikael og Paperboys opptrådte da Petter Uteligger åpnet =Kaffe i Akersgata før sommeren. Foto: Privat

HISTORIEN TIL Mikael og Ann Helen er så sterk at den har fått plass i Petter Uteliggers siste bok. Ann Helen synes det er en ære. Petter Nyquist har betydd mye for mor og sønn fra Nesodden.

Nå ser Ann Helen og Mikael forsiktig framover. Frykten for å havne tilbake i et liv med rus sørger for at de hele tiden er på vakt. De har aldri vært mer motivert til å fortsette livet, helt uten rus.

Ann Helen har slitt mye med dårlig samvittighet. Hun har vært en alkoholisert mor. Bare ordene smaker guffent. Vonde tanker har herjet i mamma-hjertet i 27 år. Nå står hun rakrygget. Forteller historien sin, sammen med sønnen. Det kan hjelpe noen og da er det verdt det. Mor og sønn har et svært tett forhold og den grufulle skammen har Ann Helen løftet fra sine skuldre. Takket være Mikael.

? Mikael sa det en dag; «mamma, alt det vi har gjort mot hverandre, det er fortid det. Vi kan ikke gjøre noe med det. Vi må se framover.» Da slapp skammen i meg. Da kunne jeg rette meg i ryggen og begynne å se verden i øya. Når Mikael ikke fordømmer, så gidder jeg ikke tillate at andre gjør det heller, avslutter Ann Helen.

Åpent brev til Politikerne og media...

JEG UNDRER MEG....I min nyfødte verden er det mange ting jeg undrer meg over når jeg opplever nye ting.. altså jeg føler meg nyfødt etter at jeg har overlevd alkoholismen og brystkreften?(det er dødelige sykdommer dette? avhengigheten og kreften) alle ting jeg opplever er helt nytt..alt må læres på nytt? fordi alt oppleves på en ny måte?sansene, ører, øye, lukt, hørsel er forsterket.. og tankene er noe klarere..så innimellom undrer jeg meg litt?.
Jeg har ikke vært i det tunge dopmiljøet i Oslo eller andre steder for den saks skyld.. så jeg kjenner ikke til deres utfordringer i hverdagen.. heldigvis? men jeg kan veldig godt kjenne igjen veldig mye av det.. akkurat så mye at jeg føler at jeg kan sette meg inn i hva slags utfordringer som er der?
Jeg var så heldig å bli bedt med på Stoffbrukerdagen på Stortinget i går av Arild Knutsen som er primus motor ..og dette er 10. året han organiserer dette?og Mikael åpnet og avsluttet hele samlingen med en minikonsert?Petter Uteligger hadde ett godt og ettertenksomt innlegg og mange mange flere hadde så utrolig mye og mange både kunnskapsbaserte, kloke og egenerfarte innlegg?
Og min UNDRING i min uvitenhet er at ?dette skulle foregå på Stortinget? det er organisert på forhånd? og da vil jeg tro at det er mange stortingsrepresentanter som visste at vi var der..? når det starta og slutta? Hvem som var der? Hvilke temaer som skulle taes opp? Og med dette så undrer jeg meg enda mer på HVOR VAR POLITIKERNE??? Det var venstre som hadde bedt «oss» så det var såklart en representant derfra?altså de var to representanter og tre rådgivere, og FRP hadde en rådgiver der?. men hvor var alle de andre??? Altså? hvor er nysjerrigheten deres? Nysjerrigheten deres på hvordan finne kunnskap for å kunne gjøre det bedre for andre folk?.. Nysjerrigheten deres for å lære mer om ufattelige mange folk sine hverdager?... Hvor er det blitt av deres undring generelt på folk som sliter mest av alle i hverdagen sin?.. Også undrer jeg meg på HVOR VAR MEDIA??? Jeg som har liggi nedi flaska i så mange år har ikke helt fått med meg hvordan media fungerer .. så jeg undrer meg på hvorfor det ikke var noe media der?kanskje de ikke var invitert?.(Jeg vet at vg, dagbladet, Aftenposten, Dagsavisen, tv2nyhetene og nrknyhetene var blitt invitert )trenger media invitasjon for å komme?.. trenger de å bli dratt inn i lokalet?? For jeg synes å ha observert at media er overalt?om det er snakk om bompengepriser. .ja da er media fort ute og dokumenterer dette? men her som det er snakk om å komme sammen for å finne bedre løsninger på hvordan redde liv?hvordan få en bedre hverdag for uendelig mange folk? ja jeg så i hvert fall ikke noe media? INGEN fra media? ingen som kunne dokumentere alt det fine som ble sagt og lagt frem som konkrete løsninger? annet enn oss som var der og filmet bittelitt med mobilene våres?. Er ignorering bare en ny form for å si: «nei dette møtet var jeg ikke på så da finnes ingen folk med denne dødelige sykdommen i min verden»?
Når vi vet at Norge er en av toppene på antall dødelige overdoser.. så ville jeg i min naivitet trodd at politikerne og media ville ha benyttet dette møtet til å sanke og hente kunnskap?til å få med seg konkrete løsninger som ble lagt på bordet? og i min naivitet så ville jeg trodd at de ville ha lata som om de brydde seg nok til å komme..lata som om de brydde seg? lata som om de var intressert i sine medmennesker?lata som om det var fint at det er noen ildsjeler som jobber hekken av seg for å få bedre levevilkår og livskvalitet for folka som sliter aller verst?lata som om det var ett hjerte midt imellom alle vanskelige politikerord og bompengeproblematikken. Ja jeg bare undres?.. Det kan jo hende at jeg tar feil? at de hadde gjemt seg bakerst..innerst i ett hjørne som jeg ikke så.. så om det er tilfelle så ??
Og for øvrig ønsker jeg alle en fin dag

Endelig turt å få besøk

Jeg har endelig tørt å ha bursdagsfest hos meg? tenk det da? jeg har hatt folk inne i huset mitt? og det ble helt fantastisk koselig, og jaggu ble det gaver også..hehe  Det er liksom så mange tingjeg skal lære på nytt,,,så mange hindringer,,,så mange tanker og følelser jeg må forseere for å komme i mål.. altså det målet som er å leve mest mulig i frihet? altså friheten fra mine egne tanker og handlinger.

 

Som tørrlagt alkoholiker ..og datter av en alkoholikermor så har jeg dratt med meg i hvert fall EN tung oppdragelse som er : FÅ ALDRI BESØK? fordi om vi fikk besøk når jeg var lita ..så var det ensbetydende med at det ville skje noe fælt i etterkant?som at barnevernet ville komme og ta oss fra mamma? (oj..det var rart å si ordet mamma? wow..tenk at jeg skrev det da? kanskje sa jeg ordet mamma fordi jeg sa jo det da ..når jeg var lita? og nå skrev jeg om den gangen?.... ja hvem vet..)? ja altså.. om vi fikk besøk så ville alle se hvor jævlig vi hadde det?.. hvor møkkete vi hadde det?at det lille vi hadde av klær var møkkete?.hvor tomt kjøleskapet var? blåmerker etter julinga jeg fikk?hvor tynn jeg egentlig var? hvor mye sprit det var rundt i huset?osv og dette igjen var ensbetydende med at da ble det en ny barnehjemsplassering? og det var det verste vi kunne oppleve? for det var som å sette meg fra asken til ilden? for det var tross alt bedre å bli slått av mamma enn av «tantene» på barnehjemmet?  Så INGEN MÅTTE BESØKE OSS?. Og dette ligger så dypt forankret i meg at jeg har aldri likt å få besøk.. og jeg har ikke skjønt hvorfor jeg ikke har likt dette.. fordi jeg har aldri koblet det til barndommen min?. før Rita sa at dette er ganske vanlig å oppleve for folk som er barn av alkohollikere som har fått ansvaret for å passe på sin egen mor?passe på egne søstre ..passe på at ingen «så oss»..passe på hemmelighetene?. For hemmelighetene var så skamfulle? og denne skammen har jeg dratt med meg? og det er denne skammen jeg øver på å gi slipp?for egentlig har jeg nok med min egen skam for mitt eget liv og det jeg har gjort.. om jeg ikke skal dra med meg skammen fra moren min også?. OG JEG VIL IKKE LEVE I SKAMMEN LENGER? jeg har skamma meg nok? jeg har skamma meg i 49 år? for i morgen blir jeg 55 år og har skamma meg nok..!!!

Altså? bursdagsfesten i går?. Det er fire flotte damer som jeg har møtt gjennom «kreftgruppa» her på Nesodden? og i min øvelse på å gi slipp på skammen? i min øvelse på å tørre å være sammen med andre ..altså andre som ikke drikker på samme måte som meg?. I min øvelse på å tørre å kjenne på at andre kan bry seg om meg.. sånn på ordentlig? i min øvelse på å tørre å se folk i øya ?så var jeg så heldig (ved siden av hjelpen jeg fikk fra Retretten ) altså? så heldig at disse fire damene bredde sine englevinger rundt meg og ba meg hjem til seg? at vi skulle be hverandre annenhver gang liksom .. men jeg sa ifra med en gang: JEG TAR IKKE IMOT BESØK! ? og det var helt greit? de fortsatte å be meg? tålmodige engler?. Så vi møttes en gang hver 6 uke kanskje?. Men aldri hos meg på disse to åra? før i sommer? da følte jeg at det var på tide å øve? så jeg ba dem hjem til meg? UTE PÅ VERANDAEN? ikke inn? de fikk gå på toalettet ja? men ikke inn i selve borgen min.. eller stua som jeg liker å kalle det hehe..men dette har vært skummelt nok.. men har man funnet Pippi med på sin vei så må man øve litt til? så jeg ville øve på å ta imot besøk.. helt inn i huset? tenk det da? inn i det aller helligste? jeg bor trangt.. leier ett gammelt hus? jeg sover i stua?har verkstedet i stua? sover på perlene for å si det sånn..og bikkja er redd for fremmede han også.. også har jeg mange ting? MANGE TING? for i alle mine flyttinger oppigjennom livet så har tingene mine vært tryggheten min.. det eneste som har vært håndfast? så huset har mange ting?. Og kan fort virke rotete? og barndommens skam buldrer opp? så jeg har rydda og vaska i flere dager nå? og vaska siste vinduet rett før de kom? hehe.. stressa ja?

Så kom jentene da?. Og når jeg åpnet døra så sier de nesten i kor: «så fin du er».. og da slapp stresset taket? og jeg bad dem inn.. og Grete (81 år) hadde kjøpt ett bursdags kort med bamse på til meg for som hun sa: «jeg regna ikke med at det ble for mange kort på deg når du var lita så da er det på tide».. ja da var tårene der? takknemlige tårer? og latteren fikk plassen resten av kvelden?. Så jeg serverte en sterk og god grønnsaksuppe og jentene hadde med det de ville drikke selv ettersom jeg ikke vanker på polet lenger?. Og timene gikk og jeg har sjeldent hatt en finere bursdagsfeiring 😊

Ønsker dere alle en fin dag?med en varm klem ... og i dag må jeg få meg piggdekk på sykkelen min tror jeg 😊

 

 

Rusfrihet og litt om Retretten

FINN DET GODE...GI DET NÆRING...SE DET VOKSE

Dette er bilder som kommer til neste uke i Norsk ukeblad , og her har jeg på meg Pippisjalet mitt som jeg kaller disse store sjalene.)

Det er Bjørg Hexeberg som har tatt bildene og Merete Sillesen som har skrivi reportasjen, så nå gleder jeg meg til å se hvordan det ser ut i selve bladet:)

Vil du lese om vårt besøk på Godmorgen norge på mandag så kan du klikke på denne linken:

https://l.facebook.com/l.php?u=http%3A%2F%2Fwww.tv2.no%2Fa%2F9459311&h=ATPeDQ81A6ldMmy9PlxB3JxBvLYk0AEh07o4aIzq_ZC2kC3iu-erfXWxkz3usEHKL__cdoaTfCE5UipW6PNG10YElT7QKcvpd4_PWCVQruHAkigW7NXSVXJsfcXai1brkqcWyW-XQ8NXBi2DdaPyqPkfBQulRipSNgB5XZee5D7eMxoYZpgQ-XRusiT77AIykQc-YxwLk-58v5ua6FBZ0W6YLFpyjjs2csrfmjk8xOzokSJvPFYG7mgqIi8rbL4CUPuVUAISrgoxVTlg48ZoM3njwFUhwQ5JYg

http://www.tv2.no/a/9459311

 

Også vil jeg dementere en liten detalj her... altså i linken ..som skriver at jeg var i behandling... og det stemmer ikke... jeg har slutta med alt selv... Mikael har vært i behandling... så den kunnskapen og hjelpen jeg har fått er hovedsaklig gjennom Mikael og gjennom Retretten... altså jeg har gått på kura på retretten for å få så mye kunnskap jeg har trengt for å stå i det jeg har vært.. og jeg kommer til å gå mer kurs for kunnskap kan man aldri få nok av... jeg har fått akupunktur der for å få litt drahjelp til søvn og ro... jeg har fått de gode samtalene der som har løfta meg videre... altså retretten er det stedet i norge (er jeg ganske sikker på) som jeg vil forbinde med noe som kan være ettervern eller det stedet man kan komme til for å få hjelp til å komme seg videre ... Retretten driver ikke med behandling som sådan men er ett tilbud med de beste folka..som har gått i samma skoa.. som har kjent livet på kroppen... med bøttevis av kunnskap og erfaringer som de gladelig deler videre for at kfolk skal få enda flere bein å stå på.

Retretten ligger i Kristian Augustsgt 10 i Oslo og de har også en avdeling i Årnes... og de har åpent hele året nesten så det er bare å ta kontakt enten ved telefon eller ved å gå dit en tur og ta en kaffe og møte varme, omsorgsfulle og fine folk. 

Jeg hadde ikke klart meg uten Retrettens hjelp..<3

Ønsker alle en fin dag i sola, og husk at du er god nok da:)

Litt god musikk til arbeidet :?

https://www.youtube.com/watch?v=jgIEeDedPMw&index=1&list=RDjgIEeDedPMw

 

https://www.youtube.com/watch?v=jgIEeDedPMw&list=RDjgIEeDedPMw



og snart kommer splitter ny video til låta Glasskår:)

Vi fremmer håpet...

woow.. nr 24 på bloggelista..dette headdejeg ikke forventa nei :)

Vi fremmer håpet på at det er mulig...aldri forsent å bli rusfri... samma hvor gammal man er så er det alltid ett liv å leve... <3
Og Mikael Nyhus har ikke platekontrakt som betyr at han må gjøre absolutt alt selv... og at han er blitt NORGES MEST AVSPILTE USIGNERTE ARTIST er jo da en bragd rett og slett ..også fordi han fikk muligheten til å drive med musikken..og gi ut plate mens han var i behandling gjør at dette er ett veldig godt eksempel på at de så ham..de så ham som person.. de så hva han brenner for...de så hva han er god på .. de så hva de kunne bygge videre på av godhet som musiker...som mann...som menneske...ved siden av å bli rusfri :)

Og neste uke er det en reportasje om oss i ukebladet.

Ønsker alle en fin dag i sola:)
 

 

Gjest hos God morgen Norge med Endless og Petter Uteligger :)

For en dag, for en opplevelse, for noen fantastiske folk både foran og bak kamera, starta med at Mikael og meg dro avgårde, fikk parkert og dro opp i studioet der vi møtte en vakt ved døra som smilende slapp oss inn, opp heisen og møtte "dama i fojaen" som viste oss glad rundt også var det inn i sminken hvor vi ble godt tatt vare på, ut og fikk kaffe og vann, møtte goe vakre Petter og da var vi samlet.i heisen opp traff vi Eunike Hoksrød og for ei herlig og varm jente :)..På vei inn i studioet så jeg Wenche Andersen og jeg sa at hun var enda vakrere i virkeligheten..også spurte jeg om jeg kunne få en klem og det fikk jeg.. herlighet for ei dame... også plutselig sto Vår Staude foran meg og jeg plumpet bare ut med: wow så vakker du er... hihi.. så gikk vi inn og satte oss.. og dermed var innslaget igang <3 altså... når man er rusa på Adrenalin...og på muligheten til å spre håpet om at : det er aldri forsent å snu...det er alltid håp...samma hva som er skjedd så det mulig... ingenting er umulig... FRA OVERLEVELSE TIL LIVET . Petter Nyquist , Mikael Nyhus og meg må få takke alle for at dere tok så godt i mot oss, gjorde oss så trygge som det gikk ann, møtte oss med omsorg og tok imot mine små gaver med Mikaels cd: OPPSTANDELSEN og OPPMUNTRINGSENGLER fra oss:) Dypt takknemlig og en stor erfaring rikere ...og vi sees for Vår Staude sa på direkten at"neste gang så skal Mikael få opptre ...det var helt sikkert...hihihihi tidlig mandag morgen 30.10 var vi der :)

http://www.tv2.no/underholdning/9459311/

http://www.tv2.no/v/1243312/

http://www.tv2.no/underholdning/9459311/

Her er linkene til videoen og hva som er skrivi i etterkant :)

 


 

Goood morgen <3



 


 

Bragdøya 2017

Bragdøya 2017

Sønnen og meg stappet bilen full av telt, sovemadrasser og engangsbestikk og dro avgårde , hentet Joakim DJ èn til sønnen og dro avgårde..i solskinn med masse latter, spenning på hva som ville skje og masse god musikk i bilen med gode samtaler der. Vi rekker akkurat på minuttet den siste båten over til øya, og der står folk og venter på oss for å hjelpe oss å bære alt opp til der vi skal slå opp teltene..altså campen..som vi kalte det. Det ble en fantastsikt varm velkomst av folk vi møtte på stien opp til campen, og alle hadde ett smil på veien, og når vi kom til campen( 100 meter opp i «høgget» så var det laga ferdig mat av de som allerede var ankommet, og vi kunne bare sette opp teltene og sette oss til bords og spise en deilig grillmiddag før vi utforsket deler av øya etter å ha hils på alle rundt oss med varme klemmer om man ville ha det:)Det ble for overveldende for meg en kort stund og da kom tårene og heldige meg har en omtenksom sønn og han SÅ meg så han satte seg ned med meg og lot meg bare få puste og snakke bittelitt om det for det var ikke så mye mer å si enn at det hadde bygd seg opp i meg av alle følelser og de måtte ut ,samtidig så var jeg redd for at jeg skulle bli «den masete mora» som hang i skjørtene på sønnen...men det ble ikke sånn.

Det skal sies at jeg var ufattelig anspent på alle plan i forhold til alt jeg skulle oppleve og jeg hadde forberedt meg i mange uker i forkant, for dette var så skummelt ..på alle plan...for alt jeg skulle oppleve her skulle jeg oppleve for første gang..... første gang i livet.... og første gang som rusfri.... og at jeg skulle få lov til å oppleve alle disse «førstegangene» sammen med sønnen er jeg bare evig takknemlig for altså.

Det var første gang Mikael og meg skulle ha ferie sammen på 11 år...

første gang på 40 år jeg skulle feriere i telt..

første gang jeg skulle sove uten tvèn min..

første gang jeg skulle forholde meg til en haug med fremmede folk på en gang...

første gang jeg skulle være på en øy uten retrettmuligheter på natta...

Jeg møtte ei superjente som jeg klaffa utrolig godt med og vi hadde mange gode opplevelser sammen, var på stranda og snakka en hel dag og jeg var tøffing som bada i det kalde vannet..hihi vaska dassene en annen dag, var på konsert en kveld, var på kvinnemøte en kveld (som jeg gikk tidlig fra for det trigga for mye i meg akkurat da..men jeg klarte å gå fra noe..kjenne på grensene mine..og faktsikt klare å gå derfra..ja jeg har kommet langt i å kjenne på grensene mine og handle utfra det...for dette ville jeg aldri ha gjort for bare ett par mnd siden), var på speaker en kveld, spiste vaffel til frokost, var på ladestasjonen sammen, mange gode samtaler og masse herlig latter:)Lystenning ved stranda for å minnes alle vi har mista her i livet. Det var lydprøving før Mikael og Joachim skulle ha konsert og den konserten ble også helt magisk på mange ulike plan :)

Mikael, Joachim og meg gikk skulle gå en liten tur på øya og vi klarte å gå oss bort.. så vi gikk og gikk i over en time før vi fant tilbake til campen, virkelig minnesrik tur eller magisk for å bruke det ordet... dyrelivet kom tett innpå for å si det sånn... og noen av oss var redd for insekter og maur så skogstur er ikke førstevalget for «denne noen»..hihi.. jeg nevner ikke navn...hahahaha For å si det sånn..jeg og Mikael brydde oss ikke om det... men jeg nevner fortsatt ikke navn... hihi og dagen etter ble det en tur i Kristiansands gågate:) på natta kom regnet, og det ble så store mengder med regn at jeg og Joakim måtte flykte fra våres små popuptelt og inn til Mikaels litt større telt.... og jeg har ikke hatt en morsommere natt noen gang.. for vi var slitne, våte, satt på bitteliten plass inni teltet og vi fikk besøk av Frode... altså Frode var en stankelbein som surra rundt der inne og vi lagde morsomme historier om Frode..som bare var morsomt i akkurat den situasjonen.. men samma hvor høyt jeg lo så var det regnet som slo på teltet som hadde den høyeste lyden hehe

Av en eller annen årsak så ble vi enige om å dra hjem på fredag, selv om det var fine ting som skulle skje på kvelden der også... men etter at vi nesten hadde regnet helt bort på natta, sovet 2 timer, alt var vått, og usikker på været videre så pakket vi sammen, og etter en kopp kaffe så fikk jeg så dårlig samvittighet for at jeg ble den som «pushet» mest på dette... men da sa Mikael noe lurt: «At nå hadde jeg og vi så mange gode minner som vil gjøre at vi har lyst til å dra dit igjen neste år» og det hadde han jo helt rett i, og jeg fikk øvet meg på å kjenne på at jeg faktiskt har grenser i meg, og at grensene mine ble tatt på alvor...veien hjem ble også helt magisk, for Mikael og meg fikk ha den gode og lange samtalen i bilen og det er gull verdt.

Når jeg kom hjem så skjønte jeg hvorfor det var meninga at vi skulle dra for her var strømmen gått, og all mat osv var ødelagt i fryseren og kjøleskapet, men det var litt frost fortsatt i enkelte av matvarene så det hadde rent ut bare en del av vannet..ut på gulvet.. og hadde jeg vært på øya i to dager til så hadde jeg fått vannskader i gulvet her i dette 120 år gamle huset jeg bor i..så da fant jeg meninga med dette også:)

Jeg er evig takknemlig for alle minnesrike øyeblikk på disse dagene, og jeg skal skaffe meg ett bedre telt ..ett som jeg ikke blir helt kvalt inni... for vi skal dit neste år igjen ja:)

Tusen takk for minner, smil, latter, lærdom, inkludering, service, glede, tårer, utfordringer, grillmat, gode samtaler, lyttende ører og at jeg fikk lov til å bli sett .... og alt dette har skjedd uten rus...uten piller...uten noe som helst filter mot livet... alt er opplevet helt rent..helt inn i hjerterota og ingenting kan bli bedre enn nettopp det og jeg vil alltid huske dette som en stor...stor og magisk opplevelse.

Ønsker alle en superfin dag og sommer videre i kjærlighet :)

Ann Helen Nyhus sitt bilde.

Ann Helen Nyhus sitt bilde.

Endless og DJ Sneaky

Ann Helen Nyhus sitt bilde.

Teltur til Bragdøya og intervju med Norsk Ukeblad.

For en følelsesmessig tornado og bergogdalbane det har vært i det siste... i går kveld slapp heldigvis det verste stresset taket, så nå gleder jeg meg til teltur i morgen. Sønnen har vært på denne teltleiren 2 ganger før, og ville ha meg med på denne opplevelsen, og jeg har sagt jatakk til det... og det var 2 mnd siden jeg sa ja.. og har vært i følelsesmessig kaos siden det. Jeg har vært på ferie for mange år siden, og jeg husker halvparten av den ferien for resten av tiden kom i glemmeboka pga alkoholen... så dette er første ferien på mange år, og det er første rusfrie ferien jeg skal på, så her er det nok av utfordringer jeg vil møte:

Jeg skal totalt ut av trygghetssonen min på alle plan....utfordre meg selv heter det visst ...hihi

Jeg skal møte en haug av andre folk jeg ikke kjenner.... angst..angst..

Jeg skal være en uke uten Leo..altså uten sovekameraten min, og uten han jeg kan gjemme meg litt bak i vanskelige situasjoner... jeg blir naken mentalt...

Jeg skal sove uten å ha tilgang til tv som er det jeg bruker for å samle tankene når jeg har mareritt...men jeg kom på at jeg har en liten videospiller som jeg tar med og en liten strømkloss.. virker nok ikke lenge men det får holde...for først nå har det gått opp for meg at teltet er så lite at jeg må nok sove alene..selv om sønnen har teltet rett ved siden av da...

Jeg og sønnen har vært i intervju med norsk ukeblad denne uka (helt utrolig fantastiske folk..både Merete som intervjuet og Bjørg som tok bilder) som igjen gjorde mye med meg rent mentalt for selv om Mikael og meg har snakka om at vi legger fortiden bak oss og ser fremover så kommer allikevel skyldfølelsen kontra å ikke ha fått til å være mamma nok..ja den kommer opp og den har jeg slåss hardt med i det siste altså... og jeg vet at han overhodet ikke beskylder meg for noe som helst så er det mine følelser ...det er mine følelser som fanger meg en stund før jeg klarer å riste det meste av meg... og det kreves tid og bearbeidelser..(derav drømmen jeg skrev om tidligere) for nå mangler jeg 5 uker på å ha vært alkoholfri i 2 hele år og nå begynner alle de tinga jeg har tidligere rusa bort.. ja de begynner nå å komme opp igjen på en annen måte...nesten litt dypere om jeg kan si det sånn... så for å få til videre rusfrihet må jeg jobbe videre med PTSD og Pippikrafta :)

Så det er mange følelser å ta med seg på teltur, og andre ting som er nye for meg her er at :

Jeg skal for første gang være med på ett NA møte, og det vet jeg blir tøft og spennende,

Jeg har ingen steder å stikke av til annet enn å takle det som kommer på min vei....og jeg håper jeg vil føle en slags tilhørighet og at jeg kommer til å lære masse... lærdommen vet jeg ihvertfall at jeg kommer til å ta med meg..så får vi se med resten...tar en time av gangen...en dag av gangen ..

Også føler jeg meg så takknemlig som får lov til å oppleve alt dette, og ikke minst...at jeg får oppleve en hel uke sammen med sønnen og kameraten hans for de skal også opptre der:)

Så da håper jeg på bedre vær enn det er her akkurat nå... så sees vi som skal på Bragdøya i morgen.. og jeg ønsker alle fine sjeler en superfin dag, og en superfin uke med en stor klem :)

 



 

Pippi lager kardemommeby m Endless

Å ha integritet har jeg alltid lurt på hva egentlig betyr, og i dag tidlig når jeg nesten hadde våkna..de få sekundene rett før du slår opp øya .. da kom det en del tanker rundt akkurat dette...

Jeg er 54 år og nå er jeg både kreftfri og rusfri som betyr at jeg har fått muligheten til å få en ny vår i livet, og med det så øver jeg på å finne min egen identitet og integritet... for jeg er jo som alle andre...ett resultat av mitt levde liv.... og det livet har vært totalt grenseløst på alle plan, altså GRENSELØST LIV kan høres forlokkende ut om man har sin egen trygghet i bunn som jo de som har sin integritet i seg har... men har man ett grenseløst liv fordi man ikke vet om noe annet så lever man ett selvutslettende liv.. ihvertfall har jeg gjort det fra jeg var barn.

Jeg har levd i skammens tegn i alle år, fra når moren min levde sitt alkoholiserte grenseløste liv i skammen som jeg prøvde å dekke over, til jeg selv videreførte det samme alkoholiserte grenseløse liv i skammens tegn.

Fordi det innebærer så mye skam å være så grenseløs i fylla /rusa tilstand så gjorde jeg alt for å please alle rundt meg, for da så dem ikke sannheten trodde jeg...

Grensene på hvordan jeg tillot at folk..menn og kvinner...behandla meg ble helt utviska..så jeg tillot i skammens tegn alt fra hvordan folk snakka til meg på...hva de sa til meg... hva de gjorde mot meg...hvordan de tråkka på meg... til overgrep.

At JEGèt mitt ble så utvisket til slutt gjorde at jeg hadde ingen grenser for meg selv igjen og ordet integritet var totalt fraværende både i vokabulæret og i meg som menneske.

I dag tidlig...i de få sekundene du vet... da kom bilde fra jeg var 16 år, nylig vært i ett voldelig forhold, mistet barnet jeg bar på, bodde på gata, drakk tungt og tett, barnevernet var fraværende og jeg var helt alene....fosterforeldrene ville ha noe med meg å gjøre...og jeg fant «alkisgutta» i Elverum og begynte å vanke med dem. En dag ..hvor vi satt og drakk..så sa Dan: «jeg har fått tak i noe amfetamin Ann Helen...vil du ha?» Også sa han : «Jeg håper du sier nei».. Og det gjorde jeg ...Jeg sa neitakk.. og dette er ett bilde som dukker ofte opp i hodet mitt... for kanskje hadde jeg allikevel littegrann integritet i meg akkurat i det sekundet jeg sa nei?... jeg satt med flaska i hånda og piller i andre hånda...og kunne like gjerne sagt ja til enda mer... men jeg sa nei.... i etterkant så har jeg tenkt at jeg fikk den gangen hjelp av større krefter... at skytsengelen min hjalp meg... for hvor ellers skulle den styrken komme fra.. til å si nei takk ... akkurat i det sekundet... det sekundet som var livsviktig....altså LIVSAVGJØRENDE sekund og valg.... Jeg skjønner at jeg også har den krafta og styrken i min egen ryggmarg... og det er det ene sekundet jeg har hentet opp gang på gang når jeg har tenkt på dette med både identitet og integritet...

I min grenseløse verden så har jeg alltid vært imponert over de som tar valg for seg selv... som klarer å begynne en setning med: Jeg liker å..... eller ...Jeg velger å ..... eller ..neitakk det er ikke bra for meg..... eller jatakk det vil jeg... jatakk jeg vil ha kaffe og ikke te i dag... eller... Jeg vil ikke la meg bli behandla slik..... eller... Jeg vil ikke at andre skal snakke til meg på den måten....

I min nye verden hvor jeg har fått en ny vår så øver jeg på å hente frem igjen det sekundet... og la det sekundet bli ett minutt... ett kvarter... en time...en dag...en uke..egentlig bli integrert i meg så min identitet kan være «hun som klarer å sette grenser for seg selv, hun som vet hva hun vil ha av kaffe eller te...hun som velger selv hva hun vil ha i livet sitt, som ikke lar seg bli behandlet på en stygg måte..Hun dama som satt i skammens hule i 40 år og som gikk ut av den og reiste seg opp på to ben..med hjertet i behold......Hun dama der...ja hun øver jeg meg på å bli... så derfor øver jeg nå å leve som Pippi med kardemommebyloven i hånda:

Man skal ikke plage andre,

man skal være grei og snill,

og forøvrig kan man gjøre hva man vil.

 

Etter at jeg stakk hodet ut av den skammens hule så fikk jeg plutselig en telefon av Michel Mateos som spurte ..egentlig ett spørsmål uten annet svar enn ja...han spurte om jeg ville være med å hedre Rita Nilsen på hennes jubileum... fra scenekanten med ett stort intervju foran masse mennesker... altså... jeg hadde vært så mange år inne i den hula mi... alene...skamfull... grenseløs... identitetsløs... og der kommer han med ett spørsmål som innebærer at jeg er sett...jeg er sett som ett menneske...ikke noe annet... ett menneske og han trodde på at dette ville jeg klare.. dette skulle bli såå bra... han rett og slett gav meg og livet en sjans ved å tro på meg.... jeg ville bare dele dette avgjørende øyeblikket..der han spør og jaggu sier jeg ja til dette.. jeg sier ja til meg selv.. ja til å bli sett... og Michel aner ikke hva den lille telefonsamtalen har betydd for meg... men om han leser dette så vet han det... og takknemligheten min er grenseløs og det er en god ting å være grenseløs på <3

Her er link til konserten sønnen Endless holdt i forbindelse av åpningen av erlikkaffe i Akersgt 32 .

https://www.facebook.com/ann.nyhus/videos/10154689406097283/

 

 

ERLIKKAFFE ERLIKOSLO Endless Paperboys Petter Uteligger

Jeg var så heldig at jeg fikk være med å innvie den nye kafeen i byen.. i Akersgt... =KAFFE  kan du se etter neste gang du vil ha en kopp når du er i byen:)

Her er litt bilder og videoen av konserten med Endless... og videoen med Vinni ble borte på tlf min beklageligvis... kos deg<3

 

Ann Helen Nyhus sitt bilde.

 

https://www.facebook.com/ann.nyhus/videos/10154689406097283/

 

Ann Helen Nyhus sitt bilde.

Johanna Engen sitt bilde.

Endless sitt bilde.

Petter Uteligger gir en sjans...

Vil ønske dere en superfin dag og kanskje sees vi i Akersgata på konsert med Mikael Nyhus Endless og Vinni, Paperboys :)??? kl 18 i kveld <3 Petter Nyquist er en engel og ildsjel som åpner ny kafé som heter =kaffe som blir kaffe med mening og åpnes for drift i morgen tidlig.Jeg er så imponert over Petters uselviskhet, hans store hjerte, og en ting er at han "jobber" direkte med folk han møter, men det er ringvirkningene utover som ikke synes sånn i daglige verden men som betyr så uendelig mye for alle folk..og jeg mener ALLE folk, fordi han gir folk en sjans til å ta en titt på sitt eget hjerte, han gir folk en sjans til å gå ut av sin egen trygghetssone, han gir folk en sjans til å finne tilbake til sitt lune,varme og aksepterende rom i hjertet sitt, han gir politikerne en sjans til å se hva som er utenfor dems egen dør, han gir politikerene en sjans til å gjøre noe med dette, han gir folk en sjans til å finne sin egen varme og kjærlighet , han gir folk en sjans... en sjans...en sjans......<3 Stor og varm klem i dagen:)



 

Fra sorg til frihet

Fra sorg til frihet ......
I går var jeg så sinna på avhengigheten min, og jeg kaller den min for det er jeg som må leve med den, altså jeg var rett og slett forbanna og i går var en dag jeg veldig lett kunne sprukket om jeg ikke var så bevisst på hva som skjedde... for følelsene er så sterke og infløkte at det er ikke så lett å finne ut av hva det er som egentlig kommer opp..... Jeg var forbanna ...jeg var trist ...jeg var lei meg...jeg var alene...jeg følte meg ensom.... og jeg var fanget av mine følelser så jeg ikke klarte helt å tenke andre tanker som kunne gitt meg andre føleser... en stund.
For en tid tilbake leste jeg at det var vglista på rådhusplassen i går og jeg hadde bestemt meg for at det ville jeg gå på... bare fordi det var en event, og husket ikke hvordan det var sist gang jeg dro til byen når det var ett så stort event.... og i hele går gikk jeg med de samme tankene på at jeg ville dit, men turde ikke... også ville jeg «manne» meg opp og finne motet til å gjøre det..bare fordi det var ett event jeg ville være med på..uten å tenke på hva som skjer med meg i en sånn mengde med mennesker...
Og jeg var forbanna på meg selv fordi om jeg ikke hadde bestemt meg for at jeg ikke skal ruse meg mer så hadde jeg fått til å dra dit... for da hadde jeg drukket først, tatt ei pille eller to og tatt med meg vin i veska for da hadde jeg hatt MOT på flaske.....
At jeg har tatt denne avgjørelsen gjorde at alle sorgreaksjonene kom tilbake, sorgreaksjonene på tapet av rusen og avhengigheten...
tapet av fluktmuligheter...
tap av frihetsfølelsen..
tap av belønningen...
tap av filteret og grenseløsheten rusen gir...
og jeg følte meg så utrolig sinna denne gangen... tristessen holdt seg unna...jeg var sinna... så sinna at det gjorde vondt inni beina mine og jeg ønsket å sparke til noen...
Så klarte jeg å ta med bikkja på tur og vi gikk til vannet og jeg fikk avkjølt ham, og jeg selv vassa.. og det kalde vannet vaska vekk litt av fangenskapet tankene hadde gitt meg... og jeg «kom på» at jeg har jo boka som Rita Nilsen har skrivi ..og når jeg kom hjem så satte jeg meg ned og fant akkurat disse ordene om at det er helt vanlig å føle denne sorgen når man går på veien mot friheten... for helt typisk tankegang i denne fasen er også : Jeg er ikke verdt noe.....Jeg fortjener ikke ett godt liv.... og dette er tanker som er så nedgravd i meg at det fort blir en sannhet igjen når jeg begynner å kjenne på de følelsene igjen... og jeg har ikke lest hele boka hennes for det er en bok jeg må lese i puljer så jeg slo vilkårlig opp på en side hvor ordet GLEDE var omtalt og der står det: « Du fortjener hver eneste gode dag på veien til ditt nye liv» og at om jeg ønsker å hjelpe andre som fremdeles lider under rusmiddelmisbruk eller annen avhengighet , så akl jeg tenke at det er ihvertfall ikke noe jeg kan gjøre for andre om jeg selv fortsetter å ruse meg.. det er først når jeg selv har reist meg og begynt å gå, at jeg kan ha håp om å få følgere.....og at det er rett og slett en sjokkartet opplevelse å slippe gleden til inn i livet mitt.... så når jeg leste dette så falt ting på plass og jeg kunne gi slipp på den verste sinnafølelsen, finne frem følelsen av at jeg ER VERDT NOE og at jeg skal fortsette min vei mot GLEDEN OG FRIHETEN for å kunne gi videre ...ett smil...en glede .... en stsøtte...
Så jeg dro ikke på vglista for jeg kom også på at sist gang som jeg overkjørte mine egne følelser så ble jeg stående midt i Oslo..totalt deorientert..euforisk...mistet grepet..angsten gjorde at jeg slutta å puste... og kunne like gjerne visne..for beina mine bar meg ikke... men heldigvis den gangen kom sønnen og redda meg.... men i går slapp jeg å gjennomgå denne vannvittige følelsen igjen..og jeg kan fortsette å telle mine rusfrie dager i dag:
814 røykfrie
665 alkoholfrie
596 sobrilfrie
366 antidepressivfrie..

Og jeg sov til kl 10 i dag for jeg var helt utslitt i går kveld av alle følelser og tanker som regjerte i meg.. og i dag er en ny dag og jeg takker Rita Nilsen for boka som gav meg ordene jeg trengte her jeg satt alene for hun snakket liksom til meg gjennom boka....
så jeg skal heretter øve meg mer på små eventer å gå på for jeg ønsker i mitt nye liv å oppleve ting av ulike slag..kanskje jeg tør å dra på ferie også...hehe...man vet aldri hvor PIPPIMOTET dukker opp ... for jeg har bytta ut alkoholmotet med Pippimotet men noen ganger gjemmer Pippi seg litt bort... hihi også ønsker jeg alle en superfin dag med gode tanker.... 
VI ER ALLE BRA NOK:)





 

Det er ett jag..ett sug...ett jag etter noe...

Det er ett jag...ett sug...ett jag etter noe...

for å få meg til å lande inni meg selv,

for å finne tyngden inne i meg selv,

for å finne tryggheten inni meg selv

for å finne stabiliteten uten uro inni meg selv,

for å fylle tomrommet inne i meg selv,

for å puste kraftløst inni meg selv,

for å fylle tomrommene i hjernebanene inni meg selv,

 

Det er ett Jag...ett sug...ett jag etter noe....

som gir meg smilet...

som gir meg latteren....

som gir meg de lette tanker,

som gir meg følelsen av å leve,

som gir meg følelsen av å bety noe,

som gir meg frihetsfølelsen,

som gir meg friheten,

som gir meg motet til å se folk i øya,

som gir meg motet til å se meg selv i øya,

som gir meg motet til å være fri nok til å leve.

 

Det er ett jag...ett sug...ett jag etter noe...

som er en tanke jeg skal vokte ved tankens port,

som er en tanke på noe utenforliggende tilfredsstillelse,

som er en tanke som er gammel og nå utskiftbar,

som er en tanke som åpner for de mørke og energitapende tankene,

som er en tanke som må vike for nye tanker,

tanker som er håpefulle,

tanker som er lyse,

tanker som gir livgivende energi,

tanker som er høye som hus og store som fjell,

tanker som gir troen på meg selv,

tanker som tenkes helt selv....i frihet for å finne gleden.

 

Og da skal jeg telle en dag til på min ferd i ett nytt liv som da blir 659 alkoholfrie dager.

 

Copyright Ann Helen Nyhus

 

Så vil jeg vise litt gammalt og litt nytt av det jeg lager:)


























 

Ønsker alle en fin dag i sola <3



 

 

Å BLI SETT som menneske

I går var jeg på tirsdagsklubben og det var siste dag med hverdagslykkekurs i regi av livsfrisksentralen..og dette har vært en fin reise i bevisstgjøring på ord som : aktivitetet , å gi, takknemlighet, oppmerksomhet og å knytte bånd. Ordene er jo ikke nye men det er bevisstgjøringa her som har vært viktigst for meg.. for det er så fort gjort å glemme sånne ting som å ta vare på seg selv..som er helt grunnleggende for å kunne gi videre.

Min kjære Hilde skal slutte... hun er den ene av de som jobber med klubben,..hun går tilbake til full stilling som hjemmesykepleier... og klubben vår vil merke det ja.... Hun er den som kommer mot deg med verdens største smil og ønsker deg velkommen inn....ser deg...spør hvordan det går og bruker tiden på å høre svaret.... fra alle... hun er like sjelevakker eller hjertevakker mot alle på sin vei.... og hun har betydd helt spesielt for meg.

I begynnelsen ...når jeg «ble dratt med» av Nina (ei anna fra Nesodden som var under behandling samtidig med meg) til klubben mens jeg var under cellegiftbehandling... så var det også rett etter at jeg hadde sluttet å drikke...så jeg var bare en stor haug med angst og redsel for nye folk, redsel for nye steder, redsel for verden generelt, og ikke minst... jeg hadde minimalt med nettverk igjen....og Mikael var på rehabilitering så min verden var liten og skummel og veldig veldig veldig NY. Jeg hadde fått en ny sjans...men jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med denne sjansen..hvordan jeg skulle håndtere ett liv som jeg hadde fått mulighet til å leve... hva ville det si....å leve...Å LEVE... og ikke bare OVERLEVE.... og hvordan skulle jeg gå denne veien da....? Hilde «fanget» meg akkurat nok til at jeg kunne se litt hva alt dette innebar... hun møtte meg med ett smil og genuint interesse for meg som menneske.. tenk det da... at jeg ble sett på som ett spennende, fargerikt og intressant menneske som hun sa senere.... og Hilde ringte meg noen dager senere for å høre hvordan det gikk med meg... wow.. hun ringte meg.. jeg var ikke til bry.... tenk det da..JEG VAR IKKE TIL BRY... også skjønte hun angsten min..hun skjønte redselen min... så flere tirsdager etter det så ringte hun meg for å spørre om det ville være bedre for meg om hun hentet meg... og det var så trygt og godt så da kom jeg meg dit den gangen også.. også lagde hun en avtale med meg om at hun skulle ringe meg en gang i uka.. tenk det da... ringe meg en gang i uka..sånn at jeg fikk lov til å kjenne på en viss stabilitet og trygghet i det at hun var der for meg om det var noe...så samtalene våres vekslet mellom de dypeste temaer til hvordan jeg ble på håret når det vokste ut igjen... hehe

Og ett par ganger så kom hun til meg for å gå en liten tur med meg og Leo sånn atjeg kom meg ut..for fy katta så dårlig jeg var til tiden... men jeg hadde ingen å si det til..sånn egentlig... for jeg ville så gjerne vise utad at jeg var kjempefrisk... men Hilde gjennomskua meg.... hun hørte og så hvor dårlig jeg faktsikt var... og snakka med meg om det så jeg ble tatt skikkelig på alvor... og jeg tillot henne å se meg... for det var på denne tiden at Pippikraften kom i huset mitt.. jeg turde å bli sett.. jeg turde å gjøre ting jeg ikke hadde gjort før.... som å bli med på mitt første julebord uten å drikke... selv om angsten var så stor etterhvert at jeg måtte gå hjem midt i middagen så hadde jeg turd det.... og Hilde snakka litt med meg før jeg dro for å roe meg bittelitt... men når jeg kom hjem så gikk proppen ut og jeg hulkegråt..og var allikevel superstolt av at jeg faktsikt hadde klart å gå dit... jeg hadde vært der... edru... og jeg fortsatte å være EDRU hele kvelden så jeg kunne fortsette å telle mine alkoholfrie dager.

Hilde har lovt meg at hun skal holde kontakt med meg videre nå selv om hun slutter.... det var en liten periode i fjor som hun tenkte at nå går det bra med Ann Helen så nå trenger jeg ikke å ringe henne på en stund.... og da var det som om jeg ble sluppet løs i løse luften og tenkte at gamle mønstre skulle forfølge meg inn i det nye livet også... at folk bare forsvant fra meg..... men det skulle ikke bli sånn.. hun forsvant ikke... og hun er her fortsatt for meg...og jeg er evig takknemlig , også fordi hun er min kanal inn til den friske kreftfrie og alkoholfrie verden som fortsatt er ny selv om det er gått 1 1/2 år, så har jeg så mye å lære og selv om jeg er ei gammal røyhihi så trenger også jeg tryggheten i bunnen for å lære...for å tørre å finne motet.....til å fortsette å ta gode valg for å kunne leve ett godt liv...(tenk at jeg har 655 alkoholfrie dager i dag)

Tusen takk kjære fine vakre Hilde for at du har vært der for meg og at du fortsetter å være her for meg.



 

TAKKNEMLIGHET

I dag ble jeg inspirert til å skrive om TAKKNEMLIGHET :) Takknemlighet i hverdagen er noe man må lære seg å være, akkurat som man må lære seg alt mulig annet, og det sies at for å forandre en vane / tanke/ prinsipp i livet så tar det tre uker:)

Takknemlighet er HJERTETS HUKOMMELSE :)

Å være takknemlig gir:

-økt tilfredshet,

-økt fornøydhet,

-økt forhåpningsfullhet,

og dette igjen fører til at man fokuserer mer på indre og ytre overflod , istedetfor på det som man mangler i livet, og dette igjen fører til at drømmene omformes til virkelighet:) ( Hvordan kan jeg skrive om overflod som har uførestrygd og gjeldssanering tenker du... )

Å skrive dagbok med alt man er takknemlig for kan ta for lang tid kanskje, eller å huske på at man faktisk skal skrive det, eller si det som en slags bønn kan også føles som at det tar litt tid, så i travle dager så sier jeg bare ett enkelt TAKK :) Og nå som jeg ikke bruker hver morgen på å være fyllesyk så bruker jeg tre sekunder på morgenen før jeg slår opp øya på å takke for at jeg får være i livet, at jeg har kjærlighet rundt meg, at jeg har en varm dyne, at Leo snorker, at jeg har en datamaskin å skrive på... ja jeg kunne skrivi i det uendelig på alt jeg er takknemlig for, men noen morgener har jeg hverken tid eller ork til å takke for alt mulig, så da tenker jeg bare en TAKK, og dagen begynner:) Også har jeg blitt mye mer bevisst på å takke folk rundt meg, om det er å takke for taxituren eller takke ekspeditøren i butikken for hjelpen for det er faktisk ingenting som er en selvfølge her i livet.



Bildet er fra når kronprinsparet besøkte Retretten.

Så da vil jeg takke deg som leste dette og ønske deg en kjempefin dag :)

Kreftforeningen og alkohol .

Føler meg heldig som får mulighet til å være med på kurs og være i sosiale sammenhenger, og det er Pippikrafta som hjelper meg der, og en hel del andre krefter, som at jeg får positive tilbakemeldinger på at jeg er ett positivt tilskudd til gruppa (kreftgruppa jeg går i på tirsdager) og det gjør at det er godt å være med der, og jeg er sikker på at vi har beste gruppa i landet og med de fineste folka ! De som driver denne gruppa foruten oss som er brukere av gruppa er Christin og Hilde og de gjør alt de kan for at vi skal ha det bra, så innimellom trekker de inn andre ekspertiser på ulike områder. Kommunen tilbyr hverdagslykkekurs i regi av livsfrisksentralen , og da har snille Christin og Hilde ordna så vi i gruppa har fått mulighet til å være med på dette kurset for å øke bevisstheten rundt tankens kraft kontra det positive, så nå sist hadde vi om oppmerksomhet i hverdagen...oppmerksomhet på de små tinga, nyte verden akkurat her og nå...høres jo veldig lett ut, og det er sååå vanskelig og derfor er det så fint å bli enda mer bevisst på det..og hun ene på kurset kunne dele med oss andre at når hun gikk tur så sang hun inni seg......at når hun var hjemme så satte hun på musikk og danset rundt ... og det er Pippikrafta..at hun gjør det som gir henne glede, trenger ikke trene fitness for å få trening og at hun gjør det utfra sine egne forutsetninger, og dette er viktig for meg å huske på når jeg ikke får til alt det jeg har lyst til å få til når jeg sammenligner meg med andre..så nå skal øvelsen gå på å sammenligne meg med meg selv. Og jeg kunne dele at jeg søker hver dag etter noe jeg kan le av... og at jeg er heldig som har Leo som jeg kan smile til hver dag, for det gjør noe med hormonene i hjernen når man smiler eller ler, jeg kunne dele at jeg alltid søker etter å se og finne ulike dyr og blomster når jeg går tur..alt fra små biller til naboens blomster eller hakkespetten. På tirsdag hadde vi i gruppa besøk av en klinisk ernæringsfysiolog som svarte på en haug med spørsmål, og som også hadde med seg en annen ernæringsfysiolog som også vil bli en del av teamet våres så vi kan kontakte ham om det er noe vi lurer på kontra kosthold etc, og det aller beste for meg personlig er athan også jobber med rus og psykiatri... og dette er akkurat det jeg trenger... for alt med mat henger så veldig sammen med rus for meg... det skjer noe i hue når jeg har spist litt for mye..da går jeg til det samme sted i hue som når jeg drakk...og jeg bare ville ha mer... så jeg trenger virkelig å kjenne igjen og å være / bli enda mer bevisst på hva som skjer ..sånn kunnskapsmessig... og nå får jeg endelig mulighet til å få denne kunnskapen ..så jeg får muligheten til en samtale med ham etterhvert. For en gave ... og jeg er så utrolig takknemlig for gruppa, for kurset og for denne unike muligheten.

Så med takknemlighet i hjertet skal jeg ut på tur og titte etter smådyra..kanskje jeg finner en maur i dag...hehe og jeg skal feire med den at jeg har i dag:

789 røykfrie dager

638 alkoholfrie dager

568 sobrilfrie dager

347 antidepressiva frie dager

 

Og med enda større takknemlighet vil jeg feire at det stadig er folk som sliter som tar kontakt med meg og sier de har lagt seg inn pga meg...at fordi jeg har vært åpen så har de funnet håpet og motivasjonen til å bli rusfrie...og det varmer hjertet mitt så uendelig.

 

Også må jeg dele med dere at jeg skal gjøre ett Pippistunt i sommer: Jeg er bedt på telt-tur med sønnen... til Bragdøya, og det har jeg ikke gjort før så det kan jeg helt sikkert...hehe... har grua meg veldig for dette altså... så derfor må jeg hente Pippikrafta på dette... men jeg trenger jo alt mulig til dette... telt, liggeunderlag, stormkjøkken, lommelykt, madrass, ja i det hele tatt...så nå skal jeg ut og jakte på dette.....:)Noen som har tips på hvor jeg kan få tak i dette for en billig penge kanskje..?Også er jeg enda heldigere som har søstra mi til å passe på Leo de dagene for da vet ejg at gamlegubben min får det godt:)

 

Ønsker alle en fin dag :)



 

Gratulerer med 17.mai-dagen


 

Sorg over rusen....

Rydder i perlene mine og hører på siste konserten av Leonard Cohen  på tv, og tårene triller sakte og rolig... sårt og åpent... Hallelujah synger han, og jeg kjenner at verden er rar... har ikke andre ord akkurat nå... den er rar... forandret... jeg har så lyst til å gi slipp...gi faen i verden...finne flaska og gjemme meg... tårene er de samme, tankene ligner men de er blitt rare... for akkurat nå så tør jeg ikke finne flaska...jeg TØR ikke drikke.... for jeg aner ikke konsekvensene av det... jeg aner ikke hva som skjer om jeg gjør det... Jeg visste alt om dette før... jeg visste hvordan jeg ble, visste hva som skjedde, visste hvordan rusen ble, visste hvordan jeg hadde det dagen etter, visste hva hver slurk gjorde med meg... men nå vet jeg ikke, så akkurat nå så tør jeg ikke finne flaska, tør ikke prøve å ta den slurken, tør ikke å sjekke ut hva konsekvensene blir, tør ikke ...tør ikke...tør ikke... og plutselig kommer sorgen over at jeg ikke har den muligheten akkurat nå... kjærlighetssorg kalles det... som en gammal eks banker på døra..og jeg kjenner alle de gode følelsene i ett bluss...inntil minnene kommer og forteller at dette er ikke lurt...ikke slipp ham inn.. si nei takk..med tårer som viser sorgen, og jeg lukker døra med styrken min...med håpet om at jeg er sterkere uten...jeg har det bedre uten... men det smerter, det gjør vondt, det er sårt, det er sårt, må finne motet til å stå i savnet, stå i sorgen, stå i kjærlighetssorgen over avhengigheten, vondt, sårt, smertefullt, følelsene er kjente men rare..har ikke andre ord, verden har forandret seg, den har lengre vei til rusen, og jeg sørger.......dypt og rent....

Frykt og kjærlighet

Jeg beklager, men jeg må stryke deg fra vennelista mi...for alle dine innlegg for tiden dreier seg om frykt. Jeg har tatt ett standpunkt og det er att jeg vil leve i kjærlighet, omgi meg med kjærlige folk, omgi meg med folk som ser det gode i andre og som vil bygge på det, omgi meg med folk som vil at kjærligheten skal være drivkraften i livet og ikke frykten for helvete. For det er nettopp dette du hele tiden skriver om... om at om man ikke er frelst så kommer man til Helvete... og jeg har lest en del av innleggene, men må nå hoppe over det... jeg klarer ikke å lese mer av det som er i fryktens tegn med at djevelen skal ta meg, at jeg skal brenne i helvete osv fordi jeg ikke er frelst... JEG VIL IKKE LEVE I FRYKT, JEG VIL LEVE I KJÆRLIGHETENS TEGN, og hver gang jeg ser ett av innlegga dine så starter de med at jeg skal frykte..frykte ..frykte.... og jeg vet ..utfra hva du har skrivi til andre ..så vil du tenke nå...»jaja..da velger du selv å komme til helvete når du ikke vil frelses»....

Jeg har virkelig ikke noe imot kristendommen, men jeg har imot hvordan det blir utøvet av enkelte..

Jeg har virkelig ikke noe imot religioner, men jeg har imot hvordan det blir utøvet av enkelte...

Jeg har virkelig ikke noe imot politikk, men jeg har imot hvordan det blir utøvet av enkelte...

Jeg har ikke noe imot at andre har andre tanker og tro enn meg....være seg religioner , innvandrere/flyktninger eller klasseskille i samfunnet.... men jeg har jævlig mye imot hvordan det blir utøvet...altså jeg fordømmer HANDLINGENE som kommer fra kunnskapsløshet, fra frykt for nye ting, fra frykt for helvete i bibelen eller andre religiøse bøker for å kalle det det, ... og fra ett stort kontrollbehov fra enkelte...

Jeg vil ikke ha folk rundt meg som lever etter å skape frykt og negativitet, som slår, sparker og spytter på folk som ligger nede, jeg vil ikke ha folk rundt meg som bruker frykt for å kunne ha kontroll på meg og min tro, jeg vil ikke ha folk rundt meg som ikke vil meg og mine godt.

Jeg vil som sagt leve i kjærlighet, og med det så mener jeg at jeg vil leve med folk som vil utøve omsorg, utøve smilet, utøve en utstrakt hånd, utøve gleden ...og ikke frykten.... som vil veilede andre med omtanke og ikke frykt.... utøver en uselviskhet og som kan bruke makta si til å fremelske andre og ville andre i godhetens tegn...og ikke i fryktens tegn.

Og alle kan skrive akkurat hva de vil på facebook, og alle kan velge sine verdier i livet, og alle kan velge vennelista si men akkurat deg ser jg meg nødt til å fjerne deg fra lista mi så jeg slipper å føle meg truet av din frykt for helvete....for dine innlegg har en tendens til å legge seg øverst slik at jeg blir sittende å lese...så for å ta vare på meg selv så må jeg velge deg bort i kjærlighetens navn.

Pille - frihet

Føler meg så takknemlig når jeg får mail på at pga meg så har de slutta med piller, eller redusert pillebruken, og da blir jeg så glad og husker på viktigheten av at jeg fortsetter å skrive åpent ut for å videreføre håpet jeg selv fikk når jeg trengte det som mest av Rita Nilsen for mange år siden, og selv om det tok mange år før jeg klarte det..så bar hun håpet der jeg ikke klarte å bære det selv... og i dag kan jeg bære håpet for andre og det er så godt så i dag kan jeg telle 616 alkoholfrie dager, 546 sobrilfrie dager og 325 antidepressivafrie dager:) Ønsker alle en fin dag i sola:)

JEG VIL IKKE BLI TANNLØS

Det er mye å rydde opp etter at man har vært aktiv alkoholliker i 39 år, bl.annet tennene... og det er ikke til å stikke under en stol at jeg har vært sløv med tannpussen på kveldene når jeg drakk, og det er sånne ting jeg må rydde opp i nå. Jeg har vært til «nesten alle» kontrollene jeg har blitt kalt inn til av tannlegen, men det har ikke vært nok til å holde ting i sjakk. Tannkjøttsykdommen fikk blomstre litt fritt før jeg tok tak i det for 1 år siden, og da sendte min snille tannlegen meg til tannlegehøyskolen for å få det litt billigere, og har siden det jevnlig vært der for å rense tannkjøtthalsene. For 5 år siden begynte jeg på behandlingene men da fulgte jeg ikke opp selv så det var nytteløst, men nå er verden annerledes så i dag skal jeg rense hele munnen...alle tennene...på en gang...auauau....

JEG VIL IKKE BLI TANNLØS.

Det er så mye styr med å gå til tannlegen, men det går greit nå som jeg er åpen om situasjonen min... jeg må si ifra ..noe som det første jeg gjør...at jeg kan ikke bli lagt for langt bak i stolen for da får jeg panikk pga avergrepene jeg har vært utsatt for,.... jeg må si ifra om at jeg tåler ikke å få spruta saltvannet inn i munnen, for det setter meg tilbake til de seksuelle overgrepene jeg har overlevd, ..jeg må få mulighet til å spytte mange ganger så spyttet iklke samler seg bak i halsen for det gir panikk og bildene i hodet kommer som flashbacks... Jeg må også si at selv om disse hensynene taes...så om jeg gråter så er det ikke så farlig, det er bare bilder i hodet som kommer og som gir meg ulike følelser men som jeg takler nok til å fortsette å sitte i stolen, men at jeg reagerer med tårer innimellom.

Så om du har det som meg... skriv ut dette arket... og lever det til tannlegen din om du ikke helt får til å snakke om det...også sier du at det er sånn du har det også... og jeg garanterer deg at du vil bli behandlet så godt som det lar seg gjøre i en tannlegestol:)

Ønsker alle en fin dag med gode tanker, og jeg skal til søstra mi etterpå å drikke kaffe så da har jeg noe positivt å se frem til:) stor klem 

Jeg er ikke ett vrak !

Har lyst til å oppklare en misforståelse og med det gir jeg en klar beskjed ut: Jeg er ikke ett vrak..... jeg ligger ikke nede... og det er heller ikke synd på meg.... Jeg er mange ting her i livet, men ikke ett vrak osv. Jeg er sterk som faen og har hjertet med min omsorg, kjærlighet og empati i orden. Selv det sterkeste treet kan bli blåst overende av en kraftig vindkast og med god hjelp kan det reises igjen . Misforståelsen er at enkelte tror at jeg blir liggende om jeg snubler litt innimellom i livet, men der tar de drabelig feil, for jeg reiser meg alltid igjen, og denne gang med hjelp fra verdens fineste sjeler som viste omsorg og empati for meg og som ville meg godt.....men det er alltid noen som vil sparke de som akkurat har snubla litt..... og det er de det er synd på...ikke meg... for de som sparker vil andre ta avstand fra..og de står bare på ett ben mens de sparker med det andre og står i fare for å snuble selv og da er det ingen som vil hjelpe. Jeg er ikke ute etter å omvende de som står der på ett ben og sparker., for det er deres valg....men jeg vil sende de kjærlighet mens jeg går på mine to bein etter at jeg har reist meg.

Ønsker alle en fin dag med en varm klem i kjærlighet:)

Hvordan leve av lite? Gjeldsordning

Tenker at nå som jeg har betalt regningene og husleia så sitter jeg igjen med 950,- som skal vare en hel måned... noen som har noen tips på hvordan jeg skal få det til??? åja..også må jeg kjøpe reisekort av de penga.. jaja..resignerer..har lyst til å gi opp hele gjeldssaneringa....men jeg vet ikke hva som skjer da....jaja regningene er ihvertfall betalt, og sola skinner...

Grensesetting

Det er godt å kunne gå på miniantakurs på Retretten, og dette er noe alle både pårørende/medavhengige og avhengige skulle hatt mulighet til å fått med seg, for en ting er at man får ett dypdykk i seg selv, men man får også utrolig mye kunnskap om avhengighetens edderkoppnett som fanger så mange rundt, og på hvordan sykdommen arter seg... jeg selv lærer mye nytt.. selv om jeg har gått dette kurset før, så har jeg også forandra meg ettersom jeg blir mer og mer edru alkoholliker og jeg tilegner meg kunnskapen på en ny måte, og det kommer også endel ny kunnskap underveis:) sist gikk vi igjennom temaet følelser, og med det skjønte jeg hvorfor jeg er en pleaser...altså hvorfor vil jeg at alle skal like meg.... og jeg har ikke skjønt rekkevidden av det før... men hele livet mitt er basert på å kunne overleve med hjelp fra andre, så jeg har lært meg at selv om jeg blir slått helseløs så trenger jeg å godta det ...trenger å ikke reise meg og stå opp for meg selv... trenger å please alle rundt meg...rett og slett for å overleve!!!

Men det trenger jeg ikke lenger.... men det jeg lærte som barn, det som ble integreret som en lærdom som barn..ja det sitter fast i kroppen min fortsatt etter 50 år..(det har jeg lært på kurs...at det som man aller først lærer av mønstre i forhold til det å leve...ja det fortsetter man med...helt inntil man lærer seg noe annet). fordi jeg ikke har skjønt ordentlig hvorfor jeg har hatt og har vanskelig for å sette grenser for meg selv..... hvorfor jeg blir livredd når andre enten kjefter eller har høy stemme i mitt nærvær.... har ikke skjønt rekkevidden av at jeg ikke har satt grenser for meg selv...altså vært totalt grenseløs.... både i forhold til mat, mannfolk og alkohol.... Det har vært livsviktig for meg...og livreddende for meg å kunne utslette meg selv for å kunne overleve.....

For å sette grenser har innebært ...hele livet... å ikke vite hva som skjer i etterkant... blir jeg slått?... blir jeg svikta?... kuttes økonomien av de som har kontrollen på det?...vil jeg rett og slett overleve?....

Men sånn er det ikke lenger.... jeg trenger ikke å please alle andre lenger... jeg kan sette grenser for meg selv... og jeg ser at jeg overlever allikevel... og ikke bare overlever jeg...men jeg har begynt å leve.... og det betyr at jeg har begynt å ta litt plass i solen jeg også...ikke bare stå i skyggen som en «god nr 2» som jeg alltid har kalt meg.... så kanskje jeg en dag blir en ener i livet mitt... med grenser, edruskap og vilje til å leve....ikke bare for å overleve og å vente .....


 

Ønsker alle en god dag i sola :)

Når sannheten vil frem....

«Du er ikke alkoholliker du da Ann Helen!»....

Ja men jeg drikker jo hver kveld nå, og jeg starter tidligere enn jeg har gjort før, (jeg hadde vært i terapi og endelig kjent på ordet..alkoholliker...jeg er alkoholliker.. veldig ekkelt ord.. ekkelt, slemt, vondt, skamfult og ikke minst... jeg er stemplet..av meg selv og av samfunnet....og jeg ville ikke at det skulle være sant selvfølgelig...)

«Ja men du drikker jo ikke hver kveld, du har jo hatt noen hvite dager innimellom, og du drikker jo ikke på dagtid !»

Ja du har jo rett i det.... sier jeg og kjenner at håper vokser, håpet på at sannheten om at jeg er en alkoholliker ikke er sant lenger.... at jeg bare drikker for mye noen ganger... håpet om at stempelet forsvinner.. håpet om at sannheten ikke er sant lenger... sannheten er ikke sann... ikke sann....ikke sann ....

SANNHETEN er kommet for å bli, samma hva du ønsker å trøste meg med... jeg er en ALKOHOLLIKER... selv om jeg såkalt «bare» drikker på kveldene (jeg bruker resten av tiden på å planlegge tid, sted og penger til å kunne drikke, og for å ikke ha for mye angst gjennom dagen så spiser jeg piller)...selv om jeg har hvite kvelder så er det egentlig bare for at kroppen trenger en liten pause før jeg drikker igjen... to hvite kvelder ... kroppen slapper bittelitt av mens hjernen planlegger og gleder seg til den tredje dagen for da kan jeg drikke igjen..... Selv når jeg jobbet så var det eneste jeg gleda meg ordentlig til... det var fredagen når jeg var barnefri og kunne drikke hemningsløst....

«Ja men de fleste drikker jo på fredagen og ser frem til det?»

Ja.for det er på fredagen jeg drikker hele kvelden til det blir svart... sover halve lørdagen og begynner å drikke igjen til det blir svart... og sover nesten hele søndagen og begynte å glede meg igjen til neste helg..eller om det er enkeltdager som Mikael er hos faren sin i uka.... det var det eneste jeg virkelig gleda meg til etterhvert..... ikke å nippe til ølen, når jeg først har begynt å drikke så er jeg ikke til å stoppe...(man kan ikke stoppe når man først har satt seg på den høyeste sklia og rutsjer nedover). men å drikke så mye jeg bare klarte... gå inn i det svarte rommet i hue... jeg ville gå inn i det svarte rommet fort... veldig fort... «jeg drikker som gutta» fleipa jeg med... lo høyt, og likte best å drikke med gutta, de brydde seg ikke, gav meg ikke blikket... eller jeg drakk sammen med de jeg visste kom til å bli like full som meg.. de jentene som ble like full som meg... de sa som regel ikke så mye de heller... og begynte de å hinte på at jeg drakk kanskje litt mye og litt fort.. ja da bare holdt jeg meg unna dem en stund... inntil de hadde glemt hvor mye jeg drakk.....og hvordan jeg ble... flirete... snakka høyt.... utagerende sjenerthet kan være en god betegnelse... først ut på dansegulvet, snakka masse, lo høyt...inntill.... inntill... inntill det svarte rommet slukte meg, og tårene kom, grenseløsheten kom, ingen hemninger i forhold til mannfolk, husker ikke.... tomt...svart... skam..skam...skam... ble fortalt dagen etter hva jeg hadde gjort.. om jeg turde å møte folka... holdt meg unna som regel... tomt.... svart.... frem til neste gang....

I dag er jeg en EDRU alkoholliker.. det har ikke bare vært noen hvite dager... sånn innimellom det svarte rommet... jeg har ikke vært i det rommet på 571 dager .. inni detsvarte rommet var grenseløsheten, ingen sjenanse, tårene, selvmedlidenheten, alt det vonde, all skammen for alt jeg ikke har fått til... og for alt jeg har gjort...

Jeg slipper å be om unnskyldning hver helg for det jeg har gjort eller ikke gjort, eller kunne ha gjort, jeg slipper at andre trykker meg ned ved å snakke om hvor drita jeg ble, jeg slipper å høre at jeg er litt verre enn dem selv, at jeg er litt mer grenseløs enn dem kontra sex, at jeg ler litt høyere enn dem når vi drikker sammen, at jeg gråterlitt mer enn dem.....

Etterhvert ble påkjenningene så store for meg å bli den som var den verste... at jeg begynte å isolere meg og drikke alene... istedetfor å slutte å drikke så isolerte jeg meg mer og mer.... litt etter litt satt jeg sammen med bikkja og vinen min.. og det svarte rommet.


 

Avhengighetens sluhet.

579 alkoholfrie dager og jeg må fortsatt ta en dag av gangen...en periode nå så har tanken på alkoholen vært påtrengende, sånn påtrengende at det er nesten en tvangstanke...skal jeg bare gi faen.... skal jeg flytte for å gjemme meg....så kan jeg drikke og gi slipp på livet.... for det er akkurat DET som da vil skje... er så sliten av å kjempe ...kjempe mot disse tankene...tankene er ikke like store i hue mitt hele tiden, ...men i det siste har de vært store...så store at de fyller hele hue...klarer ikke tenke på annet... må huske på å skrive...jeg har glemt å skrive for tankene har overtatt hue... skrive ..skrive...skrive... det er det eneste som nytter for meg ...å skrive.. finne ordene på hva tankene egentlig forteller meg... finne ordene inni kaoset....for nå har jeg vært edru og rusfri så lenge at når disse periodene kommer så kommer de litt overraskende på meg.

Har tanker rundt alkoholen stadig vekk, men de overtar ikke hue slik tankene har gjort nå.... og jeg får sånne «lure» ideer: jeg kan flytte og gjemme meg..for da er det ingen som ser meg...også kan jeg begynne å drikke igjen.... nede i det svarte hullet jeg er i da..når disse «lure» tankene har overtatt..så føler jeg meg så alene... det er ingen som forstår...tror jeg.....det er ingen som egentlig ikke bryr seg om meg...tror jeg.... det er ingen mening med livet...tror jeg.... jeg er bare til bry...tror jeg... tårene henger seg fast i øyevippa...holder meg fast i livet...ikke la tårene få fritt spillerom akkurat nå.... sårbarheten er for stor ..for ukontrollerbar...

Det er i sånne perioder at jeg må fortsette på min vei for Mikaels skyld... når min egen utslettende tanke overtar, at jeg ikke betyr noe...at det er ett fett om jeg er edru eller ikke.... om at jeg ikke betyr noe og bare er til bry for alle rundt meg... når likegyldigheten overtar hver celle i kroppen og jeg er sliten inni margen...da husker jeg ikke å gjøre noe som helst for meg selv... men jeg husker å gjøre det for Mikael ..nå... for når jeg utsletter meg selv..så husker jeg allikevel på ham og med det kommer også målet mitt mer opp til bevisstheten igjen..

Denne avhengighetssykdommen finner på alle slags måter å blomstre på igjen...og den er så slu....

Men jeg er enda lurere så jeg har meldt meg på ulike kurs jeg skal gå for å fortsette å være årvåken på min vei mot ett friere liv.

Det skal gå bra...jeg gir ikke opp...jeg vet inni meg at jeg må bare holde meg fast i sofaen, bite tenna i tapeten, og vente...vente...vente...til det går over... og skrive...skrive...skrive... til det går over.....

For enten så ordner det seg, eller så går det over....:)

Takk for at jeg fikk møte Kronprinsparet

7.3.17

For en dag det var i går:)! Sitter med en varm og takknemlig følelse av å ha fått lov til å være med på noe så stort som å få møte Kronprinsparet på Retretten , sitte ved bords med Kronprinsessa, spise vafler og kjenne og oppleve for ei fantastisk dame hu er med sitt store hjerte, oppriktige interesse og lyttende øre....

 

... om det var når Mikael «Endless» og Marius opptredde med låta GOD NATTsom en intimkonsert, og Mikael fortalte om historien om hvordan og hvorfor denne sangen ble viktig for ham å lage for to år siden, for nøyaktig 2 år siden la Mikael seg inn på avrusing, og under det oppholdet fikk han beskjeden om at Christoffer var død (og under fremføringen så var hånda til Mette- Marit oppe ved øyekroken ett par ganger) og Mikael fortalte at det ene målet han hadde når han hadde lagt seg inn for avrusing og rehabilitering var å lage ferdig plata si:OPPSTANDELSEN , og dermed gav ham bort en plate til hver av dem, med dertil stor klem til prinsessa vår:)

 

... om det var når Rita Nilsen (hun som starta hele retretten)introduserte selve Retretten for dem, og fortalte først litt av sin egen historie, hvordan hun starta retretten, og introduserte en del av staben som jobber der og meg som bruker av retretten, der jeg fikk muligheten til å takke Rita og retretten for at ettersom jeg ikke har lagt meg inn så har kontakten med Rita først i 7 år gjennom facebooks innboks, og deretter nå i ca 1 1/2 år (som jeg har vært rusfri..nøyaktig 560 alkoholfrie dager i dag)har vært der som ett sted jeg har kunnet kommet til for å både få kunnskap og en forståelse på hva og hvor i prosessen jeg har vært. (Tenk det... i 7 år så har Rita vært tålmodigheten selv, omsorgsfull og stødig med håpet sitt..der for meg..vi hadde aldri møttes, aldri snakka på telefon, men hu var der for meg...så det var stort den dagen jeg endelig møtte henne og kunne gi henne en hjerteklem.)

 

...om det var når Michel Mateos fortalte om sin lange, vonde og kronglete vei fra rus og fengsel til å nå jobbe på Retretten med forloveden og sønnen sin kjærlighet i bunn :)

 

... om det var når vi satt ved bordet og spiste vafler, og Mette-Marit snakka med oss brukere av retretten, hvor jeg sa at utfra min erfaring..min viten så er det kun Retretten som er ett sted som jeg vil kalle for det eneste ettervernet i Norge, og hvor flere rundt bordet delte sin historie og øyekontakten og det lyttende øre var der hele tiden. Også hadde jeg fått klarert at jeg fikk lov til å gi henne ett smykke jeg har sydd til henne, og det syns hun var fint sa hun :)

 

Kronsprinsen satt ved det andre bordet, og det var så godt å se at han viste så stor interesse for de rundt seg, han reiste seg spontant opp og fortalte for en inspirasjon Retretten er, måten de jobber på, historiene han hadde fått høre og Endless sin fremførelse:)

 

...og jammen fikk vi alle ett stort og fint bilde sammen med Kronprinsparet også, felles-selfie kan vi kalle det:)og jeg fikk sniki til meg ett eget selfiebilde hihi

Så tusen takk Retretten og dere fine fine fine folka som jobber der....for at dere er der for oss alle, tusen takk Rita for at du var min egen lille lyslykt når det var som mørkest, tusen takk Mikael for at du viser dyktigheten din, motet ditt og det store hjertet ditt gjennom musikken din og måten du møter dine medmennesker på:)

Og tusen takk til kronprinsparet for at dere satte Retretten på kartet og at dere er akkurat den dere er:)

Tanker etter møte med Kronprinsparet

 

8.3.17

Livets kontraster: den ene dagen møter jeg kronprinsparet og dagen etter får jeg matkasse fra fattighuset..(ressurskafeen heter det her ute på Nesodden).det er ett deilig bevis på at man lever:)

Å føle at jeg er bra nok vil være en evig kamp selv om det begynner å sige inn så jeg tør mer å se folk i øya, tør å gå ut med ganske rett rygg uten for tung ryggsekk av skamfullhet og skyld, med en høy tanke jeg sier gang på gang til meg selv: JEG ER BRA NOK, JEG ER EI BRA DAME, og jeg har rett til min plass i LIVET, og det er nok en mening med at det som skjer...skjer! Jeg har åpna døra og det kommer det som skal:)

Også er jeg så ufattelig stolt av sønnen min, at han fikk tiltroen til å opptre for kronprinsparet er sååå stort og mammahjertet sprekker nesten av stolthet :)For en styrke det er i den gutten, han har reist seg og med hjertet i behold, og har funnet gjennomføringskrafta i livet til å stå alene med musikken uten ett plateselskap i ryggen... det står så respekt av det ..at jeg har ikke ord:)

Etter at jeg ble trodd så mye på av Rita, Michel og de andre som jobber på retretten ... nok til at de ville ha meg med som en representant for brukerne, når Kronprinsparet skulle komme på besøk...ja det er stort.. det er så stort at jeg fant Pippimotet til å komme meg ut av hula mi.... og jeg er så stolt... jeg er så stolt av at jeg turde, at jeg ikke lot «jeg er ikkebranok»følelsen ta over... men at jeg dro dit, og selv om jeg i etterkant føler at jeg kanskje tok mye plass, snakka mye, vistes i billedruta mye... så er jeg stolt.... for jeg må holde fast i stoltheten...for selvfordømmelsen ligger på lur og vil invadere hue mitt, og på min vei til å bli friskere av de livstruende sykdommene som både brystkreften og rusavhengigheten er.. så må jeg holde fast ved tanken på at jeg er bra nok...akkurat som jeg er...her og nå...og jeg gratulerer meg selv med :

711 røykfrie dager, 561 alkoholfrie dager, 491 sobrilfrie dager og 271 antidepressivafrie dager:)

Og med det gratulerer jeg alle damer med kvinnedagen, gratulerer sønnen med bursdagen, og ønsker alle en fin dag i sola med en varm klem :)

 


 

 

Les mer i arkivet » November 2017 » August 2017 » Juli 2017
Ann Helen Nyhus

Ann Helen Nyhus

55, Nesodden

Jeg er ei dame på 55 år, bor sammen med hunden min Leo på Nesodden og har en sønn på 27 år som heter Mikael ,er musiker og du finner ham under navnet Endless. Vil i dagboks form skrive om min vei til å bli frisk av brystkreft og avhengighetssyndromet, og om mitt liv som barnevernsbarn som er en del av universet mitt. Kreativiteten står i høysetet for meg, kanskje selve nerven i meg :)Kronprinsesse Mette Marit, Hanne Krogh, Lena Ranehag, Mari Maurstad, Lilli Bendriss, Elisabeth Andreassen, Vivian Storbukås, CharterHilde og Benedicte Adrian er noen av de som har smykker jeg har laget.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits